Knallfint - og litt stusselig

Thomas Dybdahl var god, orkesteret var gode og det meste var finfint. Men det mangler jo 1300 mann i salen, og det betyr litt.

Thomas Dybdahl, dirigent Nick Davies og Stavanger Symfoniorkester hadde en god kveld da de spile Dybdahl, og Dybdahls favoritter, torsdag kveld. Foto: Anders Minge

  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Thomas Dybdahl, Ståle Birkeland, John Lilja, Stavanger Symfoniorkester med dirigent Nick Davies. Stavanger Konserthus, 80 minutter, 200 publikummere (fullt).

Thomas Dybdahl har fått leke med Stavanger Symfoniorkester, og vice versa, en stund. Det kunne jo ikke bli helt ille når framføringen kom, og det ble det ikke heller. SSO åpner kvelden med et stykke av Arvo Pärt. Han er ofte rett svar når popmusikere blir spurt om hva de liker av klassisk musikk. «Cantus in Memory of Benjamin Britten» med sine klokker har nesten et lite julepreg, og melankolien sklir sømløst over i «This Next Wave is a Big One». Nå har kveldens hovedgevinst entret scenen i velurdress og sneakers, og han synger beint fram fryktelig godt oppå et stilig orkesterarrangement.

Dybdahl bruker to minutter på å ønske velkommen og forklare at åpningsstykket av Arvo Pärt, framført av SSO i Kuppelhallen for 17 år siden, inspirerte ham til å gå hjem, finne fram gitaren og skrive selveste «That Great October Sound». Dette er fin pedagogikk, for det viser hvor kort veien kan være mellom klassisk- og samtidsmusikk og popmusikken, hvis noen var i tvil om det.

Musikk verken oppstår eller lever i vakuum, noe denne kvelden er en fint eksempel på. Benjamin Britten, Arvo Pärt, Thomas Dybdahl, and the line goes on.

God alene, gode sammen

Dybdahl er kanskje landets beste til å spille hele alene. Det viser seg at han er helt der oppe også når han har hele symfonibanden i ryggen. «But We Did» har fått et enkelt, romantisk og effektivt arrangement som kler sangen veldig godt. Igjen synger hovedgevinsten ypperlig.

Foto: Anders Minge

«Like a River» er en urpremiere, en helt ny sang der Dybdahl drar med seg orkesteret ut i blue-eyed soulen som han behersker så enormt godt. Nyvinningen er en beherska funky sak der blåserekka drukner vokalen en smule på refrenget, men som ellers sitter som støpt.

Refrenget på «Like a River» har noen melodisvinger som er nesten helt like den der ... ehhh ... å, kom igjen ... greit, da får ikke jeg sove i natt. Kul sang i alle fall.

Dybdahl har fått bestemme tre verk orkesteret skal spille denne kvelden. Arvo Pärt var nummer en. Nummer to er «Define Dancing» fra filmen «Wall-E», komponert av Thomas Newman, big dog innen filmmusikk. Igjen en liten påminning om kulturens circle of life der alle ser, låner, hører og blir inspirert av alle. Ellers var vel dansemusikken fra robotanimasjonsfilmen ikke kveldens absolutte høydepunkt. Fint og greit, moving on.

Bål av gamle glør

Velurdress og sneakers kommer inn igjen og presenterer en av sine absolutt seigeste arbeidshester: «From Grace». Den spiller Dybdahl alltid, og innrømmer at han nesten blir litt lei av den, «men jeg skylder den sangen så mye». Her får vi det i et befriende fritt arrangement som puster liv i den gamle gampen, og som i alle fall får mine tanker til å sirkulere tilbake til Arvo Pärt-åpningen i stil og stemning. Aldeles finfine greier.

Foto: Anders Minge

«I Never Knew That What I Didn't Know Could Kill Me» følger veldig fint opp, før han overlater til orkesteret å spille «verdens fineste stykke musikk»: Adagietto fra Mahlers 5. symfoni. Vi kan alltids diskutere dette, men Gustav Mahler hadde en god dag på jobben da han skrev dette, og orkesteret har en ditto god dag når de spiller.

«Party Like It's 1929» bryter den sørgmodige idyllen med sin hektiske Hollywood-schwung, orkesterpåfunn og trommesolo, før «Call Me by Your Name» kommer i kveldens kanskje alle mest kledelige arrangement. Ikke fancy, men veldig, veldig fint.

One day we’ll dance

Det siste som synges får stå som en slags hilsen til denne forbanna pandemien. Nå er ikke «One Day You’ll Dance For Me, New York City» en koronasang, men det lar seg lett gjøre å tvinge den inn i dagens kjipe kontekst. Dybdahl crooner seg gjennom nok en knallgod sang som lar del lille bandet og orkesteret smelte flott sammen i en deilig enhet. Det er et slags håp og lys i tunnelen for en verden lagt i kunstig koma i linjer som «Someday I'll rise, New York City. One day you'll dance for me». Det tar snart slutt – bank i bordet – og da kan forhåpentlig flere enn 200 mann få med seg feiende flotte konserter.

For det skal være sagt. Dette var en flott konsert på alle vis, men det er stusslig å sitte der 200 stykker i en sal som tar 1500. Jeg kan umulig være den eneste som merker at trampeklapp fra 200 stykker ikke er det helt store. Å se ut over en sal der to og to sitter med tomme seter til neste kohort, det er ikke det samme som fullt hus. Det gjør noe med stemningen, med følelsen av å oppleve noe sammen med mange andre og med hele opplegget.

Nu vel, det er ikke noe Dybdahl eller SSO kan noe for. Det bare er sånn. Det de kunne gjøre noe med, det gjorde de meget godt.

Les også

  1. Hillestad: – Vi trenger jule­konsertene og de tredimen­sjonale møtene

  2. Dette strømmet vi i 2020

  3. En enestående avslutning på en utrolig sesong

  4. Pandemi, sardiner og en hyllest til Pedersgata

  5. Mathilde vant Idol Jr. og ville satse på musikk. Så fikk hun diagnosen som endret livet hennes

Publisert:
  1. Musikk
  2. Musikkanmeldelse
  3. Thomas Dybdahl
  4. Stavanger Symfoniorkester

Mest lest akkurat nå

  1. Fortsatt anbefaling om å unngå besøk

  2. Emilie (22) skulle ut for å kjøpe Pepsi Max, havnet i Oslo

  3. – Det har vært en veldig utfordrende natt

  4. Sandnes, Sola og Randaberg letter delvis på koronatiltakene

  5. Alle ansatte ved pandemi­posten på SUS må i karantene

  6. Smitte i to barnehager i Stavanger