Pom Poko skuffer ikke

Pom Poko er tilbake med sitt herlige, lettere opprørske, kaos.

Denne artikkelen er over to år gammel

Pom Poko: «Cheater» (Bella Union)

Jazz-hodene i artpop-bandet Pom Poko lar igjen sjangrene sosialisere på deres andre album «Cheater». Denne gangen har også metallen fått lov til å være med i klubben. Like barn leker kanskje best, men motsetninger er ofte mer interessante – og slik er det også på denne plata.

Pom Pokos støy kan bli overveldende, men lydbildet er oh-so overraskende: Akkurat da du skal til å kaste fra deg høretelefonene fordi hodet har fått nok av de forvridde riffene, eller rare synthlydene (?), drar bandet det helt ned og returnerer til noe som kan minne om pop. Skuldrene senker seg, og plata sentres igjen rundt Ragnhild Fangel Jamtveits sære, rare, men like fullt vakre stemme.

Pom Poko er over hele spekteret. Uttrykket nærmer seg den litt obskure matterock-sjangeren: Lydbildet er kontrollert og samtidig herlig kaotisk.

Debutalbumet «Birthday» var en fest å lytte seg gjennom. Bandet skuffer heller ikke på andrealbumet og står seg ennå som et av Norges mest lekne og interessante band.

Beste spor: «Like a lady», «My candidacy», «Look».