Tekstforfatter av stort format

Han viser at fjorårets flotte plate ikke var noen tilfeldighet.

Johan Berggren: «Ei hytte foran loven» (Rootsy)

Normalt har Kristopher Schau-bandet The Dogs hatt årets første uke for seg selv, men i fjor blandet Johan Berggren seg inn med suverene «Lilyhamericana». Det samme skjer nå.

Berggren la i fjor ut på en vårturné, men avbrøt denne da koronaen kom. Isteden tok han med seg bandet til Halden og spilte inn 11 låter live i Hitsville-studioet.

Albumet åpner med «Mandag», et tilfeldig møte med henne det aldri ble. Hun på vei til en leilighet med ventende baby og politimann-mann, han på vei til hybelen han har leid av en kompis:

Det var mandag, jeg hadde handla to skjorter og en dunk med vin. Hu sa «jeg tipper de har ruter», jeg sa «never change a winning team». Jeg kunne ikke ha kommi på noe teitere om jeg hadde prøvd.

Berggren er en mester når det kommer til det sårt hverdagslige. I «Kanskje det var like greit» mener han at det kanskje var like greit at det ikke ble henne i Drammensveien med persisk innekatt: Jeg åt Zyrtec til frokost hvis jeg blei over ei natt. Hu var medium begeistra for min pelsdyrallergi. For hvor sku vi gjort av meg hvis jeg hadde flytta inn?

Når han skal låne en sang, er det ikke tilfeldig at han velger en som Stein Ove Berg har oversatt. Vi mistet Berg altfor tidlig, men i Berggren har vi en arvtaker. Sangen er «Willin’» skrevet av Lowell George, en annen som virkelig savnes. Fint framført av Berggren.

Vegard Hertzberg har bidratt til tittelkuttet «Ei hytte foran loven», mens «Burde ha vært» ble lagd på et nachspiel sammen med Petter-Inge Pettersen.

Den bærer preg av det, en løssluppen låt der kona drar på ferie med ringen lagt igjen hjemme. Dessuten har den ene ungen rødt hår, og det er det ingen i slekta som har.

«Ei hytte foran loven» er også av det sprekere slaget, om han som rapper sprit og mat fra hytter.

I «Sang til Johan» klamrer kona seg til en døende Johan. Igjen klarer han å kombinere det jordnære med det store: Kan du finne et lite bruk til jeg kommer etter? Med en jordflekk og hester i bås. Og en fire- fem soverom til vi får gjester. Og ei ytterdør som aldri står låst.

Stort sett er det country vi får fra Berggren og hans akustiske gitar. Med seg har han Christoffer Karlsrud Dahl på bass, Ingvald Holmen Minge på Hammond B3, Kristian Aadalen på trommer og Mats Raknerud på elgitarer og steelgitar.

Musikken er øst fra samme brønn som ga oss folk som Townes Van Zandt, Hank Thompson, Billy Joe Shaver, Merle Haggard, Guy Clark, Jerry Jeff Walker og andre amerikanere.

Samtidig har Berggren en fot i norsk visetradisjon, og ikke minst er tekstene førsteklasses. I «Nattverd» går han på bar med Jesus, og siste linje i hvert vers lyder slik: Han sa, Johan, du trenger ikke kødde med sånn.

Artig skrevet og praktfullt framført av en mester i visesnekker-faget.

«Tårnpetter» er en historisk sang i likhet med «Postranet 1830» på forrige plate. Det handler om bygdeoriginalen Petter Syversen som barbeint i fillete klær og uten sikring reparerte kirketårn i Oppland:

Jeg blei foreviga i bronse i 1927. Du får komme og hilse på neste gang du er på tur. Jeg står fortsatt rett ved kirka, i krysset ved Hammartun.

I «Valgt det sjøl» slår Berggren seg til ro med alt er godt for noe: Hjertet er knust og dagen er skeiv. Jeg hadde aldri hatt ei låt om jeg fortsatt hadde deg.

I «Smil om munnen» er han strandet på en bar i Bodø og lover å forlate livet med et smil om munnen. En fin avslutning på en strålende plate, men alternativt kunne han endt med en setning fra «Valgt det sjøl»:

Ikke gi opp midtveis fordi skia ikke glir, staven er knekt og stormen er på vei.

Beste spor: «Mandag», «Kanskje det var like greit», «Nattverd», «Sang til Johan».