Til å miste pusten av

BOK: Den er ikke god, heller ikke dårlig. Men den får deg virkelig til å gispe etter luft.

Marie Landmark er aktuell med romanen «Til slutt blir du selvlysende».
  • Nancy Øvrehus
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Marie Landmark: Til slutt blir du selvlysende. 256 sider. Forlaget Oktober.

Marie Landmark debuterte i 2017 og fikk en noe blandet mottakelse på sin første roman. Ikke minst ble det redaksjonelle arbeidet med boken pekt på som temmelig uferdig. Nå er hun tilbake med en ny roman, fra samme forlag. «Til slutt blir du selvlysende» er en poetisk roman med mange lag og et visst potensial, men det er ingen tvil om at også denne romanen kunne trengt en sterkere redaksjonell hånd.

Romanen undersøker den underlige balansen mellom faktisk og forventet lykke. Knyttet til det å bli mamma, til å være kjærester, ja rett og slett det å leve. Her finner man nærmest en grotesk fremstilling av en nummen hverdag hvor selv lykken av å få et barn ikke kjennes helt ekte. I sterk kontrast til denne nesten følelsesløse hverdagen er skrikene fra en verden i oppløsning og en planet som er i ferd med å kollapse. Og gjennom hovedpersonen vekkes det en lengsel etter å frigjøre seg fra nummenheten og innta en ny livsform.

Rent tematisk er dette en spennende og kanskje nødvendig roman. Det er ingen tvil om at kloden vår hadde hatt godt av at flere løftet blikket og tar ansvar for det som skjer rundt oss. Men nettopp fordi denne boken pirker i noe viktig, irriterer det meg kanskje ekstra mye at romanen er altfor langt. Den blir langtekkelig og jeg mister etter hvert interessen. Og i stedet for å følge med historien i boken blir jeg sittende og tenke på at kunsten å kunne stryke kanskje er noe av det viktigste for både forfatter og forlag for å kunne fange leseren. 

Det poetiske språket i «Til slutt blir du selvlysende» er imidlertid interessant, og krever at man er skrudd på når man leser. Her i ligger det et potensial som forfatteren absolutt kan bygge videre på. Men når det er sagt, er dette er en roman som får omtrent får deg til å miste pusten, bokstavelig talt. Enkelte setninger strekker seg nesten over en tredjedel side. Som leser gisper man etter luft og nærmest ber om at det må komme et punktum snart. Man må gjerne lese enkelte lange avsnitt flere ganger, noe som senker lesehastigheten betraktelig. Det poetiske språket hadde fungert minst like bra om man hadde vært litt rausere med disse små, befriende prikkene innimellom. Som leser vil jeg pirres og dras med, men gi meg lov til å puste!

Publisert:
  1. Roman
  2. Bøker
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. Litteratur

Mest lest akkurat nå

  1. – Politiet kan ha snakket usant i Birgitte-saken

  2. Dette skal heve skidestinasjonen til nye høyder

  3. Hestekarusell og pariserhjul til Ruten i Sandnes

  4. Oilers scoret i spilleforlengelsen

  5. Kommunens minste skole skal sikres langsiktig drift

  6. – Vet ingenting om hvordan familien har det