Svært så velklingende angst

Den tredje platen til Misty Coast er like flott som den er angstfylt.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Misty Coast: «When I fall from the sky» (Fysisk Format)

Platetittelen kommer med en forklaring: «Det sies at 95 prosent av alle mennesker har opplevd å drømme at man faller. En plutselig følelse av panikkangst idet grunnen forsvinner under føttene og kroppen hurtig trekkes mot bakken, som en tung, tom gjenstand som søker mot jordens magnetfelt. Og så våkner man akkurat tidsnok, gjennomsvett med galopperende puls, et millisekund før man treffer bakken».

Denne angsten er bakgrunnen for de ti låtene, som på utsiden lyder mer som en doven sommerdag på en solvarm strand.

Misty Coast er Linn Frøkedal og Richard Myklebust, begge fra bergensbandet The Megaphonic Thrift. Til vanlig sysler de med støyrock, men i sideprosjektet skreller de vekk skurrende lag og lar melodiene tre fram.

Til å ferdigstille sangene har de fått hjelp fra en annen støyrocker, Emil Nikolaisen fra Moi. Som produsent sikter han seg her inn mot det enkle. Eller som han sier selv: Unngå jåleri og liten fyr med store leker-syndromet.

De åpner med «Switch off» rotfestet i den psykedeliske delen av Beatles. Teksten følger platens tema:

Burning hands

Body starting to fail

Funny heartbeat

Are you in panic or pain?

Don’t know how to switch off

Samtidig er ikke hjelpen langt unna: Follow me, I know where to begin.

«Transparent» er en poplåt av det myke, døsige slaget. You try to fake it, but you’re all transparent in the end, synger Frøkedal mens det skjer mye i bakgrunnen uten at hun overdøves.

Sammen med Myklebust tar hun seg av alle instrumenter og vokal, med unntak av trommene som trakteres av Kim Åge Furuhaug fra Orions Belte, en instrumental trio som akkurat har gitt ut et førsteklasses album.

Flotte «In a million years» nærmer seg støyrocken, men den biten er dempet ned til fordel for vokalen: I thought I was the last one to hit the wall.

Quiet is loud, synger Frøkedal i «Ghost town», noe som kunne vært platetittelen. Det er stillferdig og vakkert, men med et undertrykt skrik: Take off, breathe in, faces down.

Etter «Ghost town» ville det meste vært en nedtur, og «Jet lag» gjør ikke så mye mer enn å trå vannet.

«’92» handler om å sitte fast, og som ensom gjest på platen bidrar Hilma Nicolaisen med fine harmonier. Å rime you’re stuck in ’92 med listening to My Friend Goo, er en elegant referanse til Sonic Youth.

Dessuten finner vi et hint i retning Kurt Cobain, som satte fart på teorien om at 27 år er en farlig alder for musikere. Han var 27 da han tok sitt eget liv, og «27-årsklubben» teller navn som Robert Johnson, Janis Joplin, Brian Jones, Jimi Hendrix, Jim Morrison og Amy Winehouse.

Her møter vi en som har overlevd uten helt å akseptere det:

Never given up a flannel shirt

You’re burning CDRs

Didn’t mean to last to 28

Survived your crashed car

På «Sugar pill» overtar Myklebust vokalen, og hverken det eller selve sangen overbeviser. «Fun» er heller ikke så fun, og her taper melodien kampen mot effektene.

På «Do you still remember me?» er likevekten gjenopprettet, og vi får en nydelig sang om savn: All this time you were the rocket, are you better off out there?

Albumet ender med tittelkuttet «When I fall from the sky». En fin sang der man selv kan avgjøre hvem bønnen rettes til: Help me down when I fall from the sky. Take my hand and hold forever. Take my hand and hold real hard.

Vi trenger alle noen til å holde oss i hånda når alt faller sammen. For eksempel Misty Coast.

Beste spor: «Switch off», «In a million years», «Ghost town», «Do you still remember me?».