En tvingende nødvendig roman

BOK: Et imponerende forsvar for skriftens evne til å kaste lys over tåkelagte minner.

Sandra Lillebø er aktuell med romanen «Tingenes tilstand». Foto: Oktober / Helge Skodvin

  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Sandra Lillebø: Tingenes tilstand. Roman. 179 sider. Oktober.

«Tingenes tilstand» er skrevet langs to spor: Tilbakeskuende skildring av en syk mor, blottet for evne til å utøve stabil omsorg, og en datter som i voksen alder har tatt pennen fatt og skal «skrive av seg» dette: En smertefull barndom, og påfølgende vansker med å skape en stabil identitet. De to handlingstrådene knyttes sammen av fortellerens tanker om det hun minnes og skriver om. Blant spørsmålene som stilles er hvorvidt hun virkelig kan få seg til å gjøre vold på den antatt schizofrene moren, gjennom nådeløse beskrivelser av hennes tilkortkommenhet.

Nettopp dét spørsmålet har også fått mye oppmerksomhet under lanseringen av boka. For det har ikke blitt lagt skjul på at fortelleren ligger tett på Lillebø selv, med alt det har av følger for en virkelig familie. Det er imidlertid ikke sikkert at de etiske problemstillingene utgivelsen unektelig fører med seg, må ferdig-konkluderes for å kunne vurdere bokas litterære kvaliteter.

«Tingenes tilstand» bør nemlig bedømmes etter hvorvidt den lever opp til sin egen mest sentrale påstand: at boka er tvingende nødvendig, ja at det står om liv og død. Er den mangeårige omsorgssvikten fortalt om på en slik måte at leseren kan akseptere fortelleren, uavhengig av hennes relasjon til Lillebø, da hun skriver: «jeg har skjønt nå at dersom jeg ikke skriver dette, kommer jeg aldri til å skrive noe som helst mer», og litt senere: «Jeg tror at hvis jeg ikke skriver dette, kommer jeg til å dø».

Og svaret er ja. Et godt stykke på vei, så etterlater Lillebøs roman inntrykket av et skrivende menneske, hvis liv ville blitt langt vanskeligere, om hun hadde latt boka være uskrevet. Dette inntrykket skyldes ikke først fremst skildringen av det istykkerrevne i relasjonen mellom datter og mor. Det som snarere understreker skriftens nødvendighet, er Lillebøs vakre og klartenkte formidling av dens effekter.

For lettelsen siver ut mot en, når datteren forteller om sitt her og nå: «og jeg», skriver hun: «som alltid har trodd at tryggheten var et tåkete felt i bakgrunnen, står nå og ser med fortryllelse hvordan den rulles ut foran meg, som en turnmatte i en fotballhall».

Opplevelsen av at virkeligheten går fra å være tåkete og utrygg, til noe blankt og skinnende, som en glatt matte å boltre seg på (!), skrives fram hos datteren, parallelt med skrivingen av boka. Romanen viser dermed fram hvilken glede det kan være i klarheten, som skriften glimtvis gir fortelleren, etter å ha levd i frykt for at også hun lever med vrangforestillinger. 

Skrivingen hos Lillebøs forteller kan dermed leses som et verktøy for å kjempe mot usikkerheten som er utløst av fortellerens to grunntilstander som barn: følelsen av å alltid mangle noe, og samtidig: fravær av et språk for å forklare for seg selv og andre hva denne mangelen er, eller hva den skyldes. Dermed fremstår det som sant når fortelleren sammenligner det å ha funnet skriften, med å være omsluttet av to trygge foreldre i en varm stue. Og at en slik type varme er nødvendig for oss alle, er det ikke vanskelig å tro på. Derfor fremstår også «Tingenes tilstand» som en nødvendig roman. 

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Roman
  3. Litteratur
  4. Anmeldelse
  5. Bok

Mest lest akkurat nå

  1. Full fyr i gjenbruksbutikk i Stavanger

  2. Jakob Ingebrigtsen om morens «spionasje»: – Lov å prøve seg

  3. – Ingunn Foss' uttrykte sympati for saken til Mona Anita Espedal virker langt fra ekte

  4. Ibrahimaj frir til Viking: – Jeg sier ikke nei takk til å få et tilbud

  5. Åpen konflikt mellom ordførerne om veikutt: Flere E39-prosjekt kan ryke

  6. Koronaviruset: Slik blir vaksineprogrammet som skal ta oss tilbake til hverdagen