Fra biografiske ekko til dikterisk lek

BOK: Glupe tekster som samtaler med hverandre og verden.

Odd W. Surén er aktuell med nye fortellinger i «Høvlingsmonn».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Odd W. Surén: Høvlingsmonn. Fortellinger. 234 sider. Aschehoug.

Odd W. Surén (f. 1961, debut 1985) virker alltid tenksom og formsikker enten han skriver noveller, romaner eller bokanmeldelser.

Når han i år katalogiserer sin attende bok som «fortellinger», til forskjell fra de ni samlingene med «noveller» som han hittil har gitt ut, er det trolig for å understreke at de syv tekstene i «Høvlingsmonn» knapt lever opp til Nils Johan Ruds tese om at «En novelle er en historie som er større enn seg selv». Fem av fortellingene bygger denne gangen på et biografisk materiale og mangler oftest den hemingwayske, gjerne gåtefulle, novellistiske underteksten av ukjent.

Ved å sveipe innom slektshistorien, egen oppvekst og ulike opplevelser i mer moden alder – like fram til koronapandemien – plasserer dikteren de fleste fortellingene i årets bok trygt innenfor samtidslitteraturens tydeligste trend: «Virkelighetsdiktningen». Akkurat det kan knapt kalles originalt.

Mest burleske og surénsk fabulerende i tonen er «Fallgrense» og «Tabell», to sprelske tekster ført i pennen av henholdsvis en tidligere hoppdommer og en statistikkopphengt pedant, ektemann og hundeeier som blir voldsforbryter.

Historiene i årets bok samtaler med hverandre innbyrdes ved bl.a. å vende tilbake til de samme person- og stedsnavnene eller til ledemotiv som «sabel» og «høvel». Enkelte tekster viser også til tidligere verk i forfatterskapet. Derfor blir det pinlig når forlaget under opplistingen av forfatterens bøker på side fire oppgir feil sjanger («Usynlig for verden», 2015, er ingen «roman»), eller når info om den siste novellesamlingen hans uteblir («Hvis vi lever neste år», 2019). Nettopp den boka framstår nemlig som den mest sentrale referanseteksten for den forfatternære jeg-fortelleren i «Høvlingsmonn».

Ingen av fortellingene i boka virker klossete. Allusjonsteknikken fungerer bra. Etymologiske utgreiinger og essayistiske mini-foredrag forplanter seg. Best liker jeg rapportene om et gammelt vennskap og den flåsete formuleringen «Ikke denna gutten, nei!» («Fravær») samt avdekkingen av hva som skjer når den diktende, veps-utsatte jeg-karakteren frykter blodforgiftning («Stikk»).

Men emosjonelt grepet blir jeg aldri. Og å høre om hvordan en forfatter bosatt i Nordhordland strever med rørsystemet på hjemmebane eller utfører andre hverdagslige gjøremål har bare begrenset interesse, dessverre.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. «Det er klart du ikke tror på kjærligheten. Du vokste jo opp med din mor og meg»

  2. Ubehagelig aktuelt om hack­ing og iden­titets­tyveri

  3. For Thorbjørn Jagland er politikken personleg, og skurken er Jens Stol­ten­berg

  4. Knallhardt oppgjer med klåfingra mannfolk

  5. Er det nok å kunne skrive godt?

  6. Pondus er fortsatt suveren

  1. Bokanmeldelser
  2. Roman
  3. Litteratur
  4. Anmeldelse
  5. Bokanmeldelse