Han gir et råd om det å uttale seg som ekspert, men følger det knapt selv

BOK: Tross i enkelte lærerike partier er Espen Rostrup Nakstads koronabok kun en halvveis  vellykket krysning mellom selvbiografi og koronahistorie. 

Slik er vi blitt kjent med Espen Rostrup Nakstad, og her er han trygg. Boken hans er likevel for springende og vil for mye, mener vår anmelder.
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Espen Rostrup Nakstad: Kode rød – Kampen for det vakre. 350 sider. Gyldendal.

Espen Rostrup Nakstad har arbeidet utrettelig for å lose oss gjennom koronakrisen, og det er imponerende hva mannen med den lune og pedagogiske fremtoningen får til: Han er jurist og lege med doktorgrad, han har en bok om kriseledelse på CV-en, og underveis i koronaen har nok en utgivelse blitt til. Dessverre bærer Kode rød preg av å være skrevet i en svært hektisk tid for forfatteren. 

Foruten større historiske avstikkere følger vi koronatidslinjen fra desember 2019 til høsten 2021. Perioden skildres måned for måned og sprites opp av større og mindre tilbakeblikk; Nakstad tar oss med til sin barndoms grønne dal og forteller om livsavgjørende episoder og menneskemøter fra studietid, reiser og familieliv. 

Forfatterens vei til berømmelse som «fungerende assisterende helsedirektør» gikk via tilfeldigheter; Nakstad ble hentet inn i Helsedirektoratets ledelse da koronasmitten rammet også der. Som leder for CBRNE-senteret ved Ullevål sykehus, med ansvar for høyrisikosmitte, var han imidlertid allerede tett involvert i pandemihåndteringen. Med bred utdanningsbakgrunn og erfaring med krisehåndtering er det likevel ikke underlig at nettopp han endte i rollen som nasjonens krisekommunikator.

Godt om kriseledelse

Og det er i egenskap av dette at Nakstads erfaringer kommer best til uttrykk. Han forteller om den tidlige responsen på ryktene fra Wuhan og om kaotiske beslutningsprosesser frem til stengingen av samfunnet. Deretter følger mer og mindre detaljerte beskrivelser fra diskusjonene og uenighetene mellom Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og ansvarshavende politikere. 

Der boken om Camilla Stoltenberg, som kom tidligere i høst, tidvis gir dybdeinnsikt i prosessene, er Nakstad noe mer overfladisk. Vi får heldigvis grundigere innblikk i andre tema; WHOs tidlige respons og forskjellene mellom norsk og svensk pandemihåndtering er to sentrale emner som behandles forholdsvis grundig. Dessuten briljerer Nakstad, ikke overraskende, i partiene som handler om grunnleggende prinsipper i kriseledelse. Etter å ha lest disse trenger en ikke lure på hvorfor mannen må være god å ha når kaos rår og beslutningsgrunnlaget er tynt.

Mye om litt – eller mye om mye?

Men akk, hadde han bare holdt seg til egen dybdekunnskap. Nakstad skriver selv at eksperter skal passe seg for å bruke sin faglige tyngde til å uttale seg utenfor eget felt. Selv om akademikere kan «mye om litt» kan ingen «med hånden på hjertet påberope seg virkelig å kunne ’mye om mye’». Store deler av boken bærer paradoksalt nok preg av at forfatteren knapt følger dette rådet selv. 

Pandemihistorien og de biografiske elementene ispes nemlig større og små refleksjoner om alt mellom himmel og jord. 2. verdenskrig, internasjonal storpolitikk og klimakrisen er bare et lite knippe av emnene som settes under lupen. Dessuten åpnes enkelte kapitler med små fiksjonsfortellinger for å puste liv i anekdoter fra norges- og verdenshistorien. Nakstad nekter seg knapt nok noe; én ting er at han tillater seg å bruke plass på skjønnlitterære krumspring, svensk migrasjonspolitikk og Trumps valgseier. Verre blir det når han i tillegg kommer med entydig konkluderende utsagn på fagområder som ikke er hans egne.

Personlige møter

Kapitlene om Nakstads personlige møter med internasjonale lederskikkelser er riktignok interessante. Og det svinger tidvis når han greier å koble den storpolitiske synsingen til selve koronakrisen. Det hele kunne inngått i en meningsfull komposisjon. Men hoppingen mellom øyeblikksbildene fra koronatiden og alt det andre er ofte usammenhengende. Lesere som er mest interessert i personen Nakstad, vil dermed bli forstyrret av de stadige rapportene fra «bakrommet». For dem som vil lære mer om pandemihåndteringen, blir det omvendt; de hungrer neppe etter informasjon om hvor Nakstad var da Oddvar Brå brakk staven.

Det blir dessverre for vanskelig å få grep om hva som er den egentlige røde tråden. Vil Nakstad gi oss et dyptpløyende innblikk i håndteringen av pandemien, eller vil han presentere en livs- og ledelsesfilosofi?

Tilsynelatende har det vært forfatteren og forlagets ambisjon å få til begge deler. Å lykkes med dét krever en stødigere komposisjon av stoffet enn det som leveres i Kode rød. Innholdet er riktignok servert i et godt og poengtert språk – som seg hør og bør for ham som er blitt kalt en «gudbenådet kommunikator». For dem som bare savner tilstedeværelsen av Nakstads stemme, vil dermed utgivelsen likevel kunne innfri et stykke på vei. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Gammal nazist blir som ny

  2. Jo, dette er smalt. Men det er bra!

  3. Framtidsthriller med russisk avhopper til Norge

  4. Anmelderen har ikke alltid vært begeistret for henne, men denne gang!

  5. Rørerende og opprørende om møte med NAV

  6. Nedtelling til et selvmord

  1. Bokanmeldelser
  2. Espen Nakstad
  3. Koronaviruset
  4. Bokanmeldelse
  5. Anmeldelse