En rystende bok om oppdrettsnæringen

BOK: Historien om «den nye fisken» er nødvendig, leseverdig og vil provosere langt inn i maktens korridorer.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Simen Sætre og Kjetil Østli: Den nye fisken. 426 sider. Spartacus.

«Hvem hører fisken når den gråter?»

Etter endt lesning av Simen Sætre og Kjetil Østlis nye bok er svaret: altfor få. Kanskje er det fordi fisken er så ulik oss mennesker som forsøker å temme den. Og «Den nye fisken» er en imponerende fortelling om nettopp dét: hva som skjedde da vi gjorde husdyr av laksen, og konsekvensene havbrukets vekst har hatt for naturen og for oss som er avhengige av den. 

Journalistene Sætre og Østli har begge flere utgivelser bak seg. I 2016 påbegynte de en artikkelserie om lakseforskere, og rettet et kritisk søkelys mot en næring hvor båndene mellom kapitalinteresser og forskningsaktører lot til å være veldig tette. Og de fikk pepper. Bransjenettstedet IntraFish anklaget på et tidspunkt utgiveren Morgenbladet for å komme med «massivt angrep på norsk akvakultur».

Møkkagravere?

Slike påstander blir det flere av, for «Den nye fisken» – som riktignok har et bredere siktemål enn forskningens kår – vil provosere; mange vil lese den nettopp som et omfattende angrep. Onde tunger ville kunne anklage forfatterne for å være møkkgravere, slike som Sætre og Østli forteller om fra det tidlige industrialiserte USA: journalister som «fikserte øynene på alt som var galt», og ikke fikk med seg «all verdiskapingen de rike og mektige sto for».

Men her leveres ikke et angrep på oppdrettsnæringen i seg selv. Den nye fisken er snarere en nysgjerrig journalistisk undersøkelse av problemene som har festet seg i havbruket slik det enn så lenge har blitt. En styrke ved boken at det også formidles kunnskap om hvordan det stadig kan bli annerledes. 

Etter en sped begynnelse på 1960-tallet har oppdrettsnæringen doblet eksportvolumet mange ganger. Rikdommen fordeles riktignok ujevnt; 37 nye sjømatmilliardærer har Norge fått siden 2011. Tallene er et slags bakteppe for boken; forfatterne har bygget et omfattende kildegrunnlag for å fortelle om alle aktørene i historien om «den nye fisken». Ingen luseparasitt er for liten, ingen kromosom-manipulert laks for stygg og ingen laksebaron for rik til å unndra seg oppmerksomhet. 

Stor inntjening – høy pris

Forfatterne dokumenterer at den astronomiske inntjeningen har kommer med kostnader for dyrevelferd og miljø: Den nye fisken har det vondt. Smertefulle avlusningsteknikker og dødbringende sårlidelser er bare to eksempler. Visste du forresten at den vanligste årsaken til død i merdene er at laksens hjerte sprekker? Lakselusen er for øvrig ikke problematisk kun for oppdrettslaksen, men truer også villaksen. Lusegiften på sin side utgjør en fare for artene rundt anleggene. Dette er bare to av miljøproblemene som næringen ikke har lyktes med å løse. 

På toppen av det hele kommer problemene som oppstår når den politiske reguleringen har gått tregere enn havbrukets vekst i omfang, inntjening og makt. Kapitlet som omhandler næringens motstands- og påvirkningsstrategi i møte med forslaget om skattlegging av havbrukets overskudd – for eksempel gjennom grunnrenteskatt – gjør alene boken verdt lesestunden. 

Den nye fisken er informasjonstett; de 36 kapitlene kan slukes hver for seg, men gjør seg best i rekkefølge. Selv med enormt spenn i motiver og karaktergalleri etableres det nemlig noen gjennomgripende spørsmål: Hvorfor engasjeres vi ikke av dyretragedier i havbruket på samme måte som i landbruket? Hva skjer med vår felles forståelse av fakta – og muligheten for en sunn debatt – når oppdragsforskning vinkles tendensiøst? Sætre og Østli borer grundig i dette.

Flott språk!

Informasjonsmengden lettes for øvrig av forfatternes formuleringsevne:

«Den vet ingenting, kan ingenting, aner ingenting om verden. (...) er overgitt havstrømmenes puls, kan nesten ikke styre seg selv (...). De enkle øynene ser ikke, aner bare bølger av lys. (...) Om dagen, når sola skinner, søker den oppover mot overflaten. Om natten, når månen lyser blekt over fjorden, synker den nedover i vannmassene.»

Tenk å skrive slik – om lakselus! 

Sætre og Østli besitter altså den språkets makt som en rekke aktører i oppdrettsnæringen ironisk nok anklages for å misbruke. Stundom burde også forfatterne selv vært mer varsomme med den retoriske verktøykassa. Karikeringen av laksearvingen Gustav M. Witzøe er blant passasjene som gjør dem til et lett bytte for kritikk av takt og tone. Når forfatterne har et ønske om å invitere til bred debatt er det derfor litt synd at de smører så tjukt på i sammenhenger hvor kildene kunne talt for seg selv. Håpet må være at næringens egne aktører likevel vil være villige til å samtale offentlig om de alvorlige problemene Østli og Sætre avdekker.