Sandnes’ store sønn imponerer igjen

KLASSISK: Johan Dalene, med bakgrunn fra Sandnes, får blank sekser fra vår anmelder. Den unge musikeren har brukt koronapausen godt, mener han.

Stjerneskuddet Johan Dalene spilte på Kammermusikkfestivalen i fjor, her sammen med Ragnhild Hemsing.
  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Carl Nielsen og Jean Sibelius: Konserter for fiolin og orkester. Solist: Johan Dalene, fiolin. Royal Stockholm Philharmonic Orchestra. Dirigent: John Storgårds. BIS.

Johan Dalene brukte ikke pandemitiden til å syns synd på seg selv, om enn i startfasen av en internasjonal karriere. Han nyttet nedetiden til fordypning i verkene og perfeksjonering av egne tolkninger. For det tekniske grunnlaget hans var allerede hinsides ethvert forbedringsbehov.

Sandnes’ store sønn, norsk-svenske «Johan-av-to-land» Dalene, opptrer som dansk-finsk ambassadør på sitt nye album. Her har han samlet Nordens ypperste tilskudd til det klassiske repertoaret, Sibelius og Nielsen, to av tidenes største symfonikere som også har det til felles at de har skrevet to av århundrets fineste fiolinkonserter. Kanskje ikke så rart, for fiolinen var deres eget første instrument.

Det vil si, Carl Nielsen nøyde seg med å spille annenfiolin i operaorkesteret ved Det kongelige Teater i 16 år, helt til han fikk nok. Fiolinkonserten ble påbegynt i Griegs komponisthytte på Troldhaugen, der han var enken Ninas gjest. Senere hadde han den med i bagasjen på et englandsbesøk, da fiolinist-svigersønnen Telmányi fremførte verket med London Symphony Orchestra. Til audiensen med enkedronning Alexandra og dennes søster tsarina Dagmar, moren til den myrdede tsaren av Russland, måtte han låne svigersønnens livkjole fordi han hadde glemt å pakke sin egen. Kostymet var et nummer for smått, så han fikk ikke kneppet bukseknappen; han prøvde å skjule det med venstre hånd, men verre var det da han måtte føre disse to majestetene til bords, en på hver arm. Ingen lot seg merke med noe, og konserten ble vel mottatt. Og det til tross for at den var både ufasjonabelt klassisk og dypt original i form og stil.

Det tekniske grunnlaget hans var allerede hinsides ethvert forbedringsbehov

Å tolke Nielsen krever modenhet, nettopp for å uttrykke den besluttsomme uskylden denne musikken rommer. Den ennå purunge alderen til tross kan man knapt forestille seg bedre ambassadør enn Dalene, som vant Carl Nielsen-konkurransen i 2019 i dette verket. Hans både skjøre og intense tone, lys som Nordens sommernatt, formidler nettopp dobbeltheten her.

Og den finske Johan, han som ble berømt som Jean? Alt under tvangsrussifiseringen av Finland rundt sekelskiftet ble Sibelius et samlende symbol for den anti-russiske motstanden. Sjelden har en enkeltkunstner i samtiden blitt så identifisert med landet sitt, og landet med ham. Men det som slet mest på, var de indre konfliktene – mellom publikums moteluner og egne klassiske idealer, mellom bohemske tilbøyeligheter og familielivets krav. Og Sibelius hadde sin private selvstendighetskamp å utkjempe mot «Russland»: kampen for å frigjøre seg fra sin indre Tsjajkovskij. Forgjengerens lange skygge henger delvis over den første symfonien, men i den andre, samt fiolinkonserten, gjør han seg endelig fri.

Dalene spilte Sibelius magnifikt med SSO i fjor, og her på plate kan vi nyte nyansene i musiseringen av hjertens og ørens lyst. De dype «brysttonene» i andre og de pyrotekniske bravadene (eplekjekke flageoletter og ubesværede portamentoer) i tredje sats kan ta pusten fra en. At alt likevel blir musikk, ren og pur, skyldes også samspillet med stockholmerne, ledet av John Storgårds: Sjelden har jeg hørt de rytmiske detaljene i sistesatsen så levende.

Beethoven på kammerset

Grade: 5 out of 6

Beethoven for Three. Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 2 og 5, arrangert for klavertrio. Emanuel Ax, klaver. Leonidas Kavakos, fiolin. Yo-Yo Ma, cello. Sony.

Sommeren 1802 hadde Ludwig van Beethoven isolert seg i Heiligenstadt utenfor Wien, for å hvile nervene og de stadig mer tunghørte ørene sine fra byens larm, diktert av velbegrunnet sosial angst og sin lege, for den tiltagende døvheten prøvde han å skjule for alle andre. Her var det altså han skrev sitt berømte «testament», 31 år gammel, i form av et merkverdig brev til sine to brødre, som han hadde et heller anstrengt forhold til. Det merkverdige er ikke at brevet aldri ble sendt, dokumentet er tross alt mest et smerteskrik og en bekjennelse, men at han ikke får seg til å sette den ene brorens navn ned på papiret, et besynderlig tilfelle av navneafasi, som om han rett og slett ikke husker hva broren heter. «Caspar og ...», står det to ganger, med et blankt felt der navnet Johann skulle stått.

Stakkars lillebror: Senere slo han seg opp som apoteker, krigsprofitør og farmasøytisk leverandør til den franske okkupasjonshæren, fikk kjøpt seg et lite slott og signerte et brev til komponistbroren: «Johann van Beethoven – godseier». Svarbrevet var signert «Ludwig van Beethoven – hjerneeier». Johann var iallfall gjestfri nok på det beskjedne godset sitt da den skrantne storebroren der skrev det ingen visste skulle bli hans aller siste komposisjon.

Samtidig med dette fortvilte nær-selvmordsbrevet ble altså den lyse Symfoni nr. 2 fullført. Klavertrio-arrangementet stammer fra Beethovens tid, trolig utført med mesterens velsignelse av eleven Ries, som har etterlatt oss flere interessante anekdoter og en hel del mindre interessant musikk. Arrangementet av «Skjebnesymfonien» er av nyere dato, signert Colin Matthews, som sammen med broren David begynte som noteskriver for en annen av de store komponistene (Britten). Men før grammofonens, kringkastingens og nettets tid var det gjerne slik lekfolk gjorde seg kjent med opera og orkestermusikk: i klaveruttog og kammerarrangement til husbruk. Mye av den koagulerende kanon var sjeldent fremført, og Hvermannsens anledning til å oppleve verkene enda sjeldnere.

Selv i dag kan det være velkomment å høre alternative versjoner som fjerner ferniss og patina, ørevoks og vanehøringens støvlag: Detaljer blir tydeligere og gjenoppfrisker vår sans for originalen. Trestjerne-konstellasjonen av utøvere her er imponerende nok hver for seg, desto mer samlet. Spillet er slepent, nesten i overkant, og jeg tar meg iblant i å ønske de ville slippe seg mer løs: Dette er tross alt Beethoven!

Bare på høyde med seg selv

Grade: 5 out of 6

Danish String Quartet: Prism IV. Johann Sebastian Bach: Fuge i g-moll fra Das wohltemperierte Klavier, første bok (arr. Förster). Ludwig van Beethoven: Strykekvartett nr. 15 i a-moll. Felix Mendelssohn: Strykekvartett nr. 2 i a-moll. ECM.

I motsetning til Beethoven, og til enda mer kortlivede vidunderbarn-kolleger som Mozart og Schubert, sluttet Felix Mendelssohn på sett og vis å utvikle seg etter tenårene. Han skrev enda større saker enn disse i enda yngre alder, men senere hadde han sin fulle hyre med å leve opp til sin egen gullstandard: Han klarte i høyden å være på høyde med seg selv, aldri å overgå seg selv. Sammenstillingen av de to a-moll-kvartettene er interessant. Parallellene er mange, ikke minst bruken av kvasi-vokale resitativer. Unge Mendelssohn kunne svinge seg opp til patos, men neppe til tragedie. Samtidig var han en av de få i samtiden som nesten forsto Beethovens sen-stil, og den første utenom Schubert til å våge å la seg påvirke.

Danish String Quartet har et fascinerende prosjekt på gang, hvorav dette er det fjerde albumet. Den styrende metaforen er prismet, der «Lyset fra Bach» brytes i sen Beethoven og kastes videre til en etterfølger. Også her innleder de med en Bach-fuge, hvis musikkretoriske figurer prismatisk lever videre i senere verk. Det er et luftig og lekkert, lett og samtidig tett kvartettspill, skjønt jeg har litt den samme innvendingen her når det gjelder Beethoven. Neppe tilfeldig er det Mendelssohn de takler aller best.

De to tekstheftene kunne ikke vært mer ulike. De unge danskene har velskrevne linernotes, så vel egne som signert en av vår tids fremste musikkforskere og eksperter på kvartettsjangeren, Paul Griffiths. Mens den andre stjernetrioen blir avspist med et mer glossy, men så å si informasjonsløst hefte. Altså skjerpings, Sony!

Lyden er superb på samtlige tre album.

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Deilig americana

  2. Småflaut over­skudds­materiale

  3. Før eller senere vil noen skrive bøker om koronaplater, så her er et nytt kapittel

  4. Spesiell? Jo, hun er spesiell

  5. Vanskelig å vite om det er kødd eller alvor

  6. Sommerbris fra 60-tallet

  1. Plateanmeldelser
  2. Klassisk musikk
  3. Anmeldelse
  4. Musikkanmeldelse