Roman: En reise gjennom mørket

En reise gjennom slaveriets USA omsluttet av mørke.

Colson Whitehead vant årets Pulitzer-pris for fiksjon for romanen «Den underjordiske jernbanen». Foto: Kagge forlag

  • Brita Strand Rangnes
    Brita Strand Rangnes
    Førstelektor i engelsk ved UiS og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen. Roman. 345 sider. Oversatt av Knut Johansen. Kagge forlag.

Denne prisvinnende og kritikerroste romanen fra slavetidens USA går inn i det stadig påtrengende spørsmålet om rase og identitet i en nasjon tuftet på slavehandel og slavearbeid, der kampen om symbolene fra slavetiden fortsatt er aktuell, og der svarte amerikanere fremdeles utsettes for vold med røtter tilbake i århundrelange overgrep.

Den sentrale karakteren Cora er tredje generasjons slave, og det strålende åpningskapittelet viser hennes bestemors reise fra den vestafrikanske slavekysten til det forferdelige som venter på den andre siden av havet. Nøkternt og virkningsfullt skildres den bevisste splittelsen av familier og samfunn som fratar mennesker kultur, språk og identitet, og fragmentering og rotløshet blir konstante og tilbakevendende elementer.

Romanens nådeløse, men likevel nøkterne skildringer av mennesker som handelsvare, der kropper og tanker blir tingliggjort, viser en voldssirkel der skildringene av umenneskelighet er så grusomme at det nesten ikke er til å bære.

Hovedpersonen Coras flukt er tematisert fra første setning, og den konfliktfylte arven hun har fått overlevert, er gjennomgående i romanen. Coras mor er den eneste som har klart å rømme fra plantasjen, men hennes flukt er ikke en fortelling om håp for Cora, men om svik. Cora har forsøkt å stelle morens åkerlapp, som også selvsagt er en del av plantasjen, og lenge har arven etter moren derfor vært det som binder henne til slaveriet. Når hun tar opp den andre delen av arven etter moren og flykter, fortsetter hun å lete etter moren og etter svar hun aldri får, men leseren får til slutt morens vonde og rørende historie.

Den historiske ”underground railroad”, som tittelen refererer til, var ingen faktisk jernbane, men et undergrunnsnettverk av mennesker som hjalp slaver med å komme i sikkerhet i nord. Whitehead lar Cora og hennes medflyktning Caesar rømme ved hjelp av jernbanen, men han tar metaforen bokstavelig og gjør den til et fysisk nettverk av jernbaneskinner, lokomotiv og vogner under bakken. Dette grepet fanger drømmen og den nesten magiske umuligheten i flukten og det mytiske nettverket som lar en unnslippe slavetilværelsen, i tillegg til at fiksjonen om et sinnrikt metronettverk av skinner og utstyr for å hjelpe mennesker i sikkerhet under bakken, lar karakterene forflytte seg uten å observere landskapet de reiser gjennom. Slik blir det mulig å dukke opp i en ny stat, i en ny by og innbille seg at man virkelig har greid å unnslippe marerittet, før man forstår at man bare har forflyttet seg til en annen fløy av helvete. Romanen er en reise fra sør til nord, og dette er fortellinger om tap, der det ikke finnes noe å flykte til, bare noe å flykte fra. Reisen med den underjordiske jernbanen er en reise gjennom slaveriets USA omsluttet av mørke.

Romanen er fortellinger om ulike karakterer, først og fremst slaver, men også hvite slaveeiere, dusørjegere og mer eller mindre velvillig innstilte hjelpere. Den speiler mangfoldet i det svarte samfunnet, både i fangenskap og utenfor, og autentiske oppslag om dusører for rømte slaver hentet fra historiske dokumenter minner leseren om at fortellingen ikke bare er fiksjon. Romanen beveger seg frem og tilbake i tid og gir oss ulike stemmer og biter av puslespillet.

Romanen diskuterer fortelling og overlevering, og spørsmålet om hvilke historier som formidles, står sentralt, og tablåer i et museum som fremstiller slavehandel og slavearbeid som idyll, har klare paralleller til dagens hvite idylliserering av sørstatenes svunne storhetstid. Forstillelse og fortielse er vesentlig, og drap og tortur blir underholdning. Romanen viser hvordan alle som er med på å opprettholde dette groteske systemet, fratas sin menneskelighet.

I en tid der så mye av litteraturen er samtidige hverdagsrefleksjoner og nedslag i individuelle mikrounivers, spenner Whitehead opp et imponerende lerret som fylles med karakterer og mennesker som lavmælt skriker ut en uutholdelig fortid i en episk og helt nødvendig roman.

Publisert:
  1. Litteratur
  2. Roman
  3. USA
  4. Anmeldelse
  5. Bokanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Jakob Ingebrigtsen om morens «spionasje»: – Lov å prøve seg

  2. Ibrahimaj frir til Viking: – Jeg sier ikke nei takk til å få et tilbud

  3. Koronaviruset: Slik blir vaksineprogrammet som skal ta oss tilbake til hverdagen

  4. Åpen konflikt mellom ordførerne om veikutt: Flere E39-prosjekt kan ryke

  5. Nå samles reisefølget fra Ingvars reiser til gjenforening og førjulskos: – Vi har veldig lyst til å gjøre noe kjekt sammen

  6. Denne lunsjretten får du bare tak i på Jæren: - Vi får ukentlig henvendelser fra utflyttede jærbuer