Highasakite kverket lyden av Stavanger kjadreklubb

KONSERTANMELDELSE: Highasakite får fart på sangene fra slumre-albumet sitt, og de er en fryd for øynene.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Highasakite, DNB Arena, lørdag kveld. Publikum: cirka 5000. Spilletid: 90 minutter.

Den siste tiden har Highasakite vært like mye advokatsirkus, krangel og ondt blod som det har vært musikk. Bandet, som nå er tilbake til de to gründerne, Ingrid Håvik og Trond Bersu, ga ut albumet «Uranium Heart» i januar. Det låt helt middels inne i mine øreklokker og på anlegget i heimen. Det er for det meste seige, sakte saker, sånne låter som man tenker skal roe pulsen mellom fyrverkerisalvene. Ikke mindre enn sju av dem er med på kveldens konsert, og i alle fall 3–4 av dem er langt bedre live enn på plate. «Too Early», «Revolution», «Egomaniac» og anthem-klinasen «Mexico» har veldig godt av et stort rom med masse luft, masse lys og visuelle effekter.

Foran 5000 i DNB Arena åpnet Highasaskite med et bankende uraniumshjerte på skjermen - og Ingrid Håvik iført en dyremaske med horn og det hele. Dramatisk og fint, med masse røyk, scenografi og innøvde dansetrinn. Denne kvelden var en aldri så liten oppvisning i å lage godt øyefølge til sangene. Lysmannen fortjente lønna, det samme gjorde de som har laget alt det fikse på bakskjermen. Det løftet definitivt en håndfull låter fra stillestående elektro til elektrisk kvess. Øynene er også på konsert, og det har Highasakite forstått - og vet å utnytte.

Flott - med få unntak

Highasakite klarer veldig ofte å kombinere kunstneriske ambisjoner og vilje til å ha litt malurt i begeret med popens iørefallenhet, letthet og umiddelbare wow! Introvert og ekstrovert, medvind og motstrøm, glatt og humpete. De er gode på å bygge svære, massive lydvegger uten å mure inne alle de fine detaljene.

Det sagt, det er et par-tre sanger de ikke klarer å redde. «Out of Order», første ekstranummer, er og blir en traurig sak. «Chernobyl», siste spor på «Camp Echo», er heller ingen vinner. «Stick With You», siste sang før ekstranumrene, er en sirupsparentes. Litt fin, veldig søvnig og mer enn litt kjedelig.

Så har vi denne «Uranium Heart», en helt utypisk countrylåt som er og blir en fremmed fugl i drageriket. Den er...vel, helt ok, og Håvik synger den finfint, men jeg ville ikke satset 100 prosent på americanaen hvis jeg var Highasakite.

Godt fiksfakseri

Ingrid Håvik er en powerhousevokalist. Hun har både stemmekontrollen og autoriteten som trengs for å dirigere fem tusen menn og kvinner. Hun roter og knoter litt i starten, men etter cirka sju minutter er hun ferdig med det, og synger nesten prikkfritt til de er ferdige. I likhet med bandet er hun aller best når det legges en kubbe i ovnen, pøses på med kraft og drageild og tempoet går litt opp. Og du verden, på sitt beste er Highasakite et kanonband, hvem det nå er som er medlemmer og ikke. «Someone Who’ll Get It» er suverent suggererende, «My Mind Is A Bad Neighborhood» hard, skarp, tung og mektig der Håvik messer ut de altfor aktuelle ordene «Either you are with us, or you're with the terrorists».

«God Don’t Leave Me» ender i et av de deiligste bassdrønnene som er laget og mot slutten kan de hente fram «Golden Ticket» og «Lover, Where Do You Live» for å spikre igjen kista. Da kverket de lyden av Stavanger kjadreklubb, som også denne kvelden var på jobb, idiotene. Lukk munnen, åpne ørene, hværsåsnill?

Det siste albumet bar ikke bud om noe stort, men Highasakite klarer å løfte sitt eget materiale, samt å hente fram de rette sangene fra katalogen. Vi runder dem opp til en tynn femmer her, blant annet fordi alt fiksfakseriet rundt musikken er så stilig.