Mor til Vigdis Hjort saksøker teater for forestillingen «Arv og Miljø»

Oppsetningen krenker privatlivets fred, mener Inger Hjorth, moren til Vigdis Hjorth. – Dette kom som lyn fra klar himmel, sier teatersjef Agnete Haaland.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Agnete Haaland, avtroppende teatersjef ved Den Nationale Scene (DNS), har mottatt et varsel om søksmål fra Advokatfirmaet Elden i forbindelse med forestillingen «Arv og Miljø».

Søksmålet er sendt inn på vegne av Inger Hjorth og hennes avdøde mann. Hun mener oppsetningen har krenket privatlivets fred. DNS avviser kravet.

BA omtalte saken først.

Avviser kravet

Teaterstykket «Arv og Miljø» er en dramatisering av Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø», utgitt av Cappelen Damm i 2016.

– Med andre ord har oppsetningen av «Arv og Miljø» nå igjen spredd private detaljer, samt udokumenterte beskyldninger om alvorlig straffbare forhold, om Hjorth-familien til offentligheten, står det i brevet fra Advokatfirmaet Elden.

Et erstatningsbeløp vil kunne utgjøre 250.000 kroner pr. fornærmet person, står det videre.

I tillegg til Vigdis Hjorths mor og hennes avdøde mann, vil også andre personer i Hjorth-familien kunne fremlegge krav på samme bakgrunn, ifølge brevet.

Den Nationale Scene avviser kravet. I et brev som ble sendt ut til DNS-ansatte tirsdag utdyper teatersjef Agnete Haaland hvorfor:

– Vår forestilling var en dramatisering av romanen «Arv og miljø». Dette er en kunstnerisk behandling av tema som er av allmenngyldig karakter. Det er ingen tekst i teaterstykket som ikke er hentet fra romanen, og det er ingenting ved verket som utgir seg for å være noe annet enn fiksjon. Den selvbiografiske tolkningen er nettopp en tolkning, og den står ikke teatret inne for.

– Vi har ikke forholdt oss til virkelighetsdebatten

– Dette varselet om søksmål kom som lyn fra klar himmel for oss, sier Agnete Haaland til BT.

– Har du snakket med Vigdis Hjorth om varselet fra hennes mor?

– Ja, hun var veldig, veldig overrasket. Forlaget, Cappelen Damm, har ikke mottatt noe varsel om søksmål, da er det merkelig at vi skulle få det, sier hun.

Ifølge teatersjefen gjorde ikke DNS noen juridisk vurdering før de valgte å lage teater av Hjorths omstridte roman.

– Vi ville lage teater av en av de aller beste, nyere samtidsromanene, fordi den er så ekstremt relevant. Så er vi klar over at det har vært en debatt om virkelighetslitteratur knyttet til romanen, men det har vi ikke forholdt oss til i det hele tatt. Vi har ikke gjort noen research på familien Hjorth, men jobbet med overgrep og familierelasjoner, slikt som ligger i romanens kjerne, sier Haaland.

– Nå vil Vigdis Hjorths familie gå til sak, er det en belastning eller god PR?

– Hehe, det er ikke noen ønskesituasjon. Vi avviser erstatningskravet fullstendig. Dette er et angrep på teaterets kunstneriske egenart. Det er alvorlig dersom et teater risikerer å pålegges rettslig ansvar fordi noen identifiserer seg med en fiksjon, sier Haaland.

Familiens advokat ønsker ikke å kommentere

Det er advokat Tony Vangen fra Advokatfirmaet Elden som krever erstatning på vegne av Inger Hjorth.

Vangen svarer på BTs henvendelser i en e-post:

– Av hensyn til henne og hennes behov for ro i en vanskelig situasjon, ønsker jeg ikke å kommentere dette på nåværende tidspunkt. Jeg har anmodet DNS om å behandle dette med respekt og verdighet, men registrerer at dette ikke ble hensyntatt, skriver han.

DNS-sjef Haaland understreker at teateret ikke har anledning til å holde et slikt varsel om søksmål unna pressen.

– Vi er underlagt offentlighetsloven, dermed man kan søke innsyn i vår inn- og utgående korrespondanse. Jeg beklager veldig overfor dem i Hjorth-familien som er lei seg for at vi ikke kan vise den varsomheten de ønsker – og hemmeligholde varselet, men som offentlig institusjon kan vi ikke det, sier Haaland.

– Vi snakker om ren fiksjon

Jon Wessel-Aas er gjennom advokatfirmaet Lund & Co utnevnt som advokat for DNS.

– Jeg kan ikke se at et slikt krav kan føre frem. Vi snakker her om en teateroppsetning, der innhold og form fremstår som ren fiksjon, og som ikke omhandler noen levende, virkelige personer i det hele tatt, sier han.

Å be domstolene sensurere skjønnlitteratur, blir å rive bort grunnlaget for skjønnlitteraturen som sjanger, mener Aas.

– Det ville være ganske drepende for hele tradisjonen for skjønnlitteratur. Det at noen virkelige personer insisterer på å identifiseres med de fiktive personene i romanen eller teaterstykket, får bli på deres eget ansvar.

– Kunstnerisk valg, ikke etisk

– Så kan man spørre: Forstår Agnete Haaland at Hjorths familie kan føle seg krenket av «Arv og Miljø», selv om romanen og stykket karakteriseres som fiksjon?

– Folk blir krenket av så mye for tiden, men jeg vet ikke helt hva jeg skal forstå eller ikke forstå. Jeg skjønner at det er en vanskelig tematikk hvis de føler at materialet handler om dem. Vi har valgt ikke å forholde oss til debatten rundt romanen, sier Haaland.

– Hadde det valget en etisk dimensjon?

– Det var et rent kunstnerisk valg. Romanen er knallgod, mens virkelighetsdebatten ikke var interessant for vårt perspektiv.

Oppimot 8500 publikummere så «Arv og Miljø» på DNS i fjor.

Ifølge Haaland er publikumsinteressen så stor at man vurderer å sette stykket opp igjen, men kanskje ikke før påtroppende teatersjef Stefan Larsson er på plass ved årsskiftet.

Manusforfatterne skal ikke ha lagt til noe

I varselet om søksmål brukes et intervju med hovedrolleinnehaver Kjersti Elvik som belegg for påstanden om at stykket krenker familien Hjorths privatliv. I en SMS til BT skriver Elvik at hun «ikke har anledning» til å kommentere saken.

BT har bedt Vigdis Hjorths søster Helga om kommentar, uten å få svar. Ifølge Dagbladet ønsket hun ikke å kommentere søksmålet tirsdag.

Kommunikasjonssjef Tone Hansen i Cappelen Damm skriver i en SMS til BT at verken Vigdis Hjorth eller forlaget har noen kommentar til denne saken.

Manuset til DNS-stykket er laget av Kristian Lykkeslet Strømskag og regissør Kjersti Horn. Overfor BT understreker Strømskag at de har forholdt seg til boken som en roman – og ikke lagt til annen tekst enn det som finnes i boken.

– Er det noe med iscenesettelsen som tilsier at noen i større grad skulle kjenne seg selv igjen i teaterstykket enn i romanen?

– Nei, etter min mening er det ikke det, sier Strømskag.