Hamburg har fått et konserthus i verdensklasse

«Det nye konserthuset i Hamburg er på alle måter vidunderlig», skriver Arnfinn Bø-Rygg, som fikk høre «Moses und Aron» i den spektakulære Elbharmonie-bygningen.

Konserthuset Elbharmonie er Hamburgs nye landemerke. Aftenbladets klassiskanmelder har besøkt huset og mener det er i den absolutte verdensklasse. Foto: Maxim Scultz

  • Arnfinn Bø-Rygg
Publisert: Publisert:

11. januar i år åpnet det nye konserthuset i Hamburg. Rundt 2000 nobiliteter med Frau Merkel i spissen var tilstede i den store salen der det ble spilt både gammel og nylaget musikk i flere timer. Ideen til et stort konserthus i Hansa-byen hadde Alexander Gérard og Jana Marko, han: En prosjektutvikler av blant annet Hanseatic Trade Center, hun: Vidsynt kunsthistoriker, struttende av energi. Begge så de potensialet i pakkhus A ved kaien, bygget av det karakteristiske materiale for Hamburg: teglstein. Byggoppgaven fikk de sveitsiske arkitektene Jacques Herzog og Pierre de Meuron som bl.a. har fått bygget Allianz Arena i München og nasjonalstadion i Peking og fått Pritzker- prisen i arkitektur, en pris som regnes som Nobelprisen på feltet.

Bygget er blitt byens nye landemerke. Det er reist på pakkhuset som er forsterket slik at det tåler det 110 meter høye glassbygget. Det virker både massivt og lett. Elbharmonie har to konsertsaler; en stor, som tar 2.110 tilhørere, en mindre, som tar 550. Over konsertsalene fins det et femstjernes luksushotell, 45 luksusboliger og en åpen plaza som går rundt hele bygningen og gir en panoramisk utsikt. Da jeg var der for å ta bygningen i øyesyn dagen før konserten, var det en stor folkemengde som dro opp til plazaen for å se på utsikten.

Den store salen i Elbharmonie tar 2110 publikummere. Under åpningen var blant andre Angela Merkel i salen. Foto: Maxim Scultz

Pedant til Elben

Glassfasaden er tilpasset omgivelsene og spiller virtuost med lys og skygger. Blant annet speiles Hamburgs gamle landemerke, kirken St. Michaelis med det høye tårnet. Den historiske pakkhusbyen, som står på UNESCOs liste, og Elbphilharmonie danner en sterk, estetisk kontrast. Når solen går opp, stråler glassfasadens østside i gylne og blå farger. Øverst oppe bølger taket seg som en pendant til Elben.

Byggeprosessen gikk gjennom mange kriser. Det viste seg at bygget ble ti ganger så dyrt som stipulert. Sluttsummen kom på 865 millioner Euro. Det kom til stans i byggingen, men sponsorer kom til, slik at Tysklands nest største by også kulturelt kunne utmerke seg overfor Berlin, München og Frankfurt. Kulturkonkurransen mellom de forskjellige byer og delstater i Tyskland har en sterk positiv effekt. Det viste seg av en rundspørring allerede i 2011 at flere enn 70 prosent av Hamburgs innbyggere mente at bygningen måtte ferdigstilles. Resultatet er blitt et under av et bygg – en tysk avis skrev om det Åttende underverk.

Konsertsal som et vinberg

Det fins to former for konsertsaler. Den rektangulære, kalt ”skoesken”, og den som følger vinberg- eller fugleberg-prinsippet. Rektangulær form har for eksempel Wiener Musikverein, Amsterdam Concertgebouw – og Fartein Valen- salen hos oss. Den mest berømte vinberg-formen, før denne store sal i Elbphilharmonie, er Hans Scharouns Grosse Philharmonie i Berlin. Vinberg-modellen har den fordel at den er mindre hierarkisk. Man sitter nærmere orkesteret, som er plassert i midten.

Hamburgs nye landemerke har kostet 865 millioner Euro, rundt 8 milliarder korner, å bygge. Det er rundt ti ganger så mye som ble stipulert under planleggingen. Foto: Maxim Scultz

Publikumsområdet begynner i 12. etasje og ender i 17. En enorm rulletrapp inne i en tunnel fører dit. I 13. etasje tar en 20 meter lang bar imot gjestene. Den berømte akustikeren Yasuhisas Toyota har på subtil måte beregnet romklangen. Et poeng er at man skal høre tilnærmet like godt overalt på de 2.210 setene. Akustikken er ekstraordinær transparent, med perfekt etterklang (på 2,2 sekunder). Toyota har tidligere vært akustiker for den nye konserthuset i København, Suntory Hall i Tokyo og det nye konserthuset for Los Angeles Philharmonic. Kritikere fra Frankfurt og München mener at akustikken er for avslørende; man hører den minste mistone fra musikerne. Men dette, mener jeg, er bare misunnelse for at den gamle kjøpmannsstaden har fått denne konsertsalen realisert.

Utsolgt frem til juni, men det er håp!

Alle billetter i den store salen har vært utsolgt frem til 1. april. Og forleden kunne man lese i Hamburger Abendblatt at alt var utsolgt til 1. juni. Men samtidig har direksjonen satt av en kvote for folk utenom Tyskland. Så det er ennå håp!

Jeg fikk iallfall pressebillett til det jeg ønsket meg mest: Den konsertante fremførelse av Schönbergs ufullførte opera «Moses und Aron» lørdag 28. januar. De to hovedsolistene var besatt av kjente operasangere, henholdsvis Franz Grundheber (Moses) og John Daszak (Aron). Kor og korsolister var hentet inn fra Berlin, solistene fra Komische Oper , samt Vocalconsort Berlin. Orkesteret var NDR Elbphiharmonie, altså husorkesteret, som tidligere var et radioorkesteret og som Günter Wand i sin tid brakte til imponerende høyder. Kent Nagano er musikkdirektør, Thomas Hengelbrock er orkesterets sjefdirigent. Men denne gang var det Ingo Metzmacher som sto på dirigentpulten, en ypperlig opera- og orkesterdirigent som ikke rygger tilbake for å lede uroppførelser av samtidsmusikk.

Over konsertsalene fins det et femstjernes luksushotell, 45 luksusboliger og en åpen plaza som går rundt hele bygningen og gir en panoramisk utsikt. Foto: Thies Raetzke / Thies Raetzke

Moses og Aron

Den ytre handlingen, basert på Schönbergs egen tekst og sceneanvisninger, er kort fortalt slik:

I første scene taler Moses (med talestemme) til Gud med ordene som går som et monotont ledemotiv gjennom hele operaen: Einziger, ewiger, allgegenwärtiger, unsichtbarer und unvorstellbarer Gott! En dialog begynner mellom Moses og stemmen fra tornebusken, fremført av et talekor, der stemmen befaler Moses å befri sitt folk fra det egyptiske fangenskap. Moses tviler: han kan tenke, men ikke tale. Stemmen befaler Moses å treffe sin bror Aron som skal være Moses’ munn. I annen scene får Aron (med operaaktig sang) i oppdrag av Moses å forkynne budskapet for folket. I tredje scene hører vi at bare for en del av folket betyr en ny Gud håp. I fjerde scene oppfordrer Moses og Aron folket til å tilbe den ikke-forestillbare Gud. Men mengden forlanger et bilde av sin Gud. Som tegn på Guds kraft forvandler Aron Moses’ stav til en slange, og deretter heller han vann fra Nilen fra en krukke, som forvandles til blod og blodet igjen blir til vann. Folket er nå overbevist og stoler på at Aron skal føre dem inn i ørkenen.

I et mellomspill med koret som hvisker Hvor er Moses? Hvor er Gud?, bebreider i andre akt de eldste Aron for at Moses ikke kommer tilbake fra åpenbaringens fjell, men har vært borte i 40 dager. I annen scene blir ropene på de gamle gudene tydelig. Aron må til slutt love at folket skal få gudene tilbake. I tredje scene støpes gullkalven. Det kommer til drukkenskap og orgier, ofring av jomfruer, voldtekt og hemningsløs erotikk som topper seg i Hellig er lysten! Her er orkestermusikken på sitt voldsomste. Men så ser en mann Moses og roper: Moses stiger ned fra fjellet! Det er et rop som skal høres i det fjerne, og ved oppførelsen i Elbphilharmonie kom det høyt oppe ifra. Moses gjør så i fjerde scene et tegn, slik at gullkalven tilintetgjøres.

Hanna-Elisabeth Müller, Wiebke Lehmkuhl, Pavol Breslik, og Sir Bryn Terfel under åpningskonserten. Foto: Michael Zapf

I siste scene krever Moses Aron til regnskap. Aron forsvarer seg ved å hevde at Moses er bundet av sine tanker, ja, av mine tanker svarer Moses, slik lovtavlene uttrykker dem. Hvorpå Aron svarer at også disse er et bilde. Moses ser sine tanker forfalsket og knuser lovtavlene i fortvilelse. I det fjerne drar så folket, ført av en ildsøyle, gjennom ørkenen. For Moses er dette et avgudsbilde; Aron har gjort tanken til bilde og bilde til tegn, mens Aron svarer at også den brennende tornebusk var et slikt tegn. Moses uttaler så ledemotivet: Unvorstellbarer Gott! Unaussprechlicher Gedanke!, og konkluderer med: Så var alt vanvidd hva jeg har tenkt og kan ikke og skal ikke bli sagt. Han faller så fortvilt til jorden med ordene: O Wort, du Wort, das mir fehlt! (O ord, du ord som jeg mangler). Musikken ender så på én tone, som først stiger i styrke og så toner ut – og det hadde ved fremførelsen i Elbphilharmonie en sublim virkning.

Enorm applaus

Metzmacher fikk orkesteret til å yte maksimalt i dette ytterst komplekse verket. Etter at det vel to timers lange opera-fragmentet (på 2106 takter) var slutt, ville jubelen ingen ende ta. Tenke seg til: En opera basert på én tolvtonerekke (det vil si uten tonalitet), og uhyre komplisert å fremføre og å høre, vakte enorm begeistring fra over 2000 tilhørere. Hva var det Schönberg sa, han som ikke vakte særlig begeistring i sitt eksil i California: Min tid vil komme!

Fremførelsen av dette verket i Hamburg hadde en ekstra betydning: Det var her at uroppførelsen av «Moses und Aron» fant sted i 1954.

Publisert:
  1. Scene
  2. Tyskland
  3. Musikk
  4. Klassisk musikk

Mest lest

  1. Stavanger-ordføreren vil forlenge koronatiltak

  2. Europrisgründer og Jæren hotell-eier flytter fra Sola til Norges nye «skatteparadis»

  3. «Det er på tide å skrote pakkekalenderen»

  4. «Hæ, har dere flyttet dit?» spør folk. Nå har hjemmet deres vunnet arkitektur­pris