Jo, fire millioner lesere kan godt ta feil

KRIM: Rutinert og temposterk, men ikke mer. Bestselgeren Arne Dahl kan håndverket, men begeistrer ikke vår anmelder.

Denne artikkelen er over to år gammel

Arne Dahl: Friheten. Krimroman. Oversatt av Einar Blomgren. 399 sider. Cappelen Damm.

Mange gleder seg til nye bøker fra Arne Dahl, pseudonym for Jan Arnald. Svensken er oversatt til 32 språk, har solgt fire millioner bøker og er filmatisert og Netflix-tilgjengelig. Han har altså et svært navn der ute, og ingen skal si noe på tempoet når han først setter i gang. Den fjerde boken om det umake paret Sam Berger og Molly Blom er like heseblesende som de forrige, og han bruker mange av de samme triksene som før.

Først og fremst tviholder Dahl på dobbeltspillet: Vi kan aldri vite om folk er hva de gir seg ut for å være. Og det som tilsynelatende skjer, er ikke nødvendigvis det som faktisk hender.

Dernest: Heltene våre klarer på mirakuløst i-siste-liten-vis å komme seg gjennom de forrykende situasjonene de havner i. Eller kanskje ikke – sistesidevrien er selvsagt på plass for å fortelle oss at denne serien på ingen måte har tenkt å pensjonere seg.

Les også

Oppskrytt, men helt ok

Les også

PÅSKEKRIM: Velbegrunnet paranoia

«Friheten» er altså en fjerde fest for fansen. Mer kritiske lesere vil finne mange svakheter. Fortellingen åpner med at ex-politimannen Berger er lenger nede enn noen gang (ingenting nytt der, altså, vi har sannelig møtt en og annen sliten etterforsker opp gjennom årene). Hans kollega og kjæreste Molly Blom er borte vekk, antakelig har hun rømt med deres nyfødte, felles barn. Men snart finner Berger en ny oppgave; en kvinnelig psykolog hyrer ham nemlig til å finne en tidligere prostituert som er kidnappet.

Selvsagt føres historien om Molly og kidnappingen sammen, og ingen bør bli overrasket over at russisk mafia, store penger og altfor brutale drap (hvorfor i all verden skal alle lik parteres, for tiden?) dukker opp underveis. Men som nevnt, og som alle Dahls lesere vet fra før: Vi kan virkelig ikke stole på disse menneskene, og vi kan slett ikke være trygge på at det hovedpersonene blir fortalt, er riktig.

Derfor blir aldri vendingene særlig overraskende; handlingens brå skifter bekrefter bare våre forventninger. I tillegg er Dahl skamløs i sin bruk av sjangerens klisjeer både i persongalleri og handling. Heller ikke språket løfter Dahl over det høyst ordinære. Han er presis og framoverlent, men altfor ofte svulstig, og aldri elegant. Det er nesten irriterende slapt når han skriver ordet «scene» tre ganger i løpet av ni linjer som starter slik: «De mest slående var glimtet av forbauselse i Oberstens blikk».

Med andre ord: «Friheten» er bare enda en rutinert håndverkskrim.