Grøsser uten gåsehud

KRIM: Spennende historie, men den dystre og truende atomsfæren mangler.

Svenske Kristina Ohlsson er aktuell på norsk med krimromanen «Syke sjeler».
  • Marit Egaas
    Stavanger
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Kristina Ohlsson: Syke sjeler. Psykologisk thriller. 363 sider. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen. Gyldendal.

For elleve år siden var Lukas en populær og flink skoleelev i Kristianstad i Skåne. Men like før avslutningen av videregående, forsvant han og ble funnet i en park tre uker etter med hukommelsestap og omfattende skader. Før dette skjedde, forsvant først ei kvinne i førtiårene og så nabojenta Fanny. De ble aldri funnet og gjerningspersonen ble aldri tatt. Hver forsvinning ble varslet med et brennende tre og et kors.

Nå er Lukas tilbake i hjembyen for første gang siden bortføringen. Livet har ikke blitt slik han hadde tenkt. Han er ennå sterkt preget av hendelsene og har skyldfølelse fordi han ikke husker hva som skjedde. Likevel begynner han å grave i saken, selv om det betyr å tre inn i et mørke som han ikke har kontroll på.

Samtidig flytter det unge paret David og Anna inn i en gammel prestegård i nærheten. De drømmer om et nytt liv langt fra Stockholm og begynner et optimistisk oppussingsprosjekt. Men så skjer mystiske ting. Ei blomsterpotte flytter på seg, Anna hører mystisk latter og hun blir stengt inne i garasjen. Så finner hun et kors i hagen og ikke lenge etter står et tre i brann.

Kristina Ohlsson har utgitt 17 bøker og er mest kjent for politiserien om Fredrika Bergman og Alex Recht og bøkene om advokaten Martin Brenner. «Syke sjeler» er en frittstående roman som blir markedsført som en krysning mellom grøsser og psykologisk spenning.

De som bare er ute etter spenning, får sitt her, for Ohlson kan smi en intrige. Hun presenterer oss for et komplisert puslespill med mange brikker. Mystiske personer viser seg, det gis mange forvarsler og frampek og flere av hovedpersonene føler seg forfulgt. Fortellingen om det onde barnet går igjen i handlingen. Det samme gjør vandrehistoriene om morderen som kalles «Brenneren fra Sankt Lars». Og sannheten viser seg å være mye sykere enn noen kunne forestille seg.

Likevel er det noe som mangler. Vi føler ingen empati med disse plagede menneskene, og forfatteren bruker liten tid på å utforske de mørke siden av menneskesinnet. Hun presenterer oss for en nifs gammel prestegård med utsikt til en kirkegård, men hun greier ikke å skape den nødvendige dystre og truende atomsfæren. Til og med de overnaturlige elementene som hun stør rundt i handlingen viser seg å ha en naturlig forklaring. Hun beskriver personer og hendelser i et flatt og kjedelig språk, og det hele blir nokså oppkonstruert. Slutten er en gresk tragedie verdig, men den føles likevel feil og er vanskelig å akseptere.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Lokalt og livsviktig, men litterært under pari

  2. Nedtelling til et selvmord

  3. Begynner med en begravelse, som en finsk humorbok bør

  4. En rystende bok om oppdrettsnæringen

  5. Mímir feier ikkje akkurat dei svake sidene til Jon Michelet under teppet

  6. Nakstad om korona, seg selv, verdens­krigen, klima­krise og mer til – ikke særlig vel­lykket

  1. Bokanmeldelser
  2. Krimlitteratur
  3. Bokanmeldelse
  4. Anmeldelse
  5. Litteratur