Trist familiedrama fra rustbeltet

Glenn Close briljerer som kjederøykende matriark, men «Hillbilly Elegy» forspiller muligheten til å gi oss en ny forståelse av det klassedelte USA.

Glenn Close spiller bisk bestemor i en fattig arbeiderklassefamilie i Ohio. Foto: LACEY TERRELL

  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Hillbilly Elegy

Skuespillere: Amy Adams, Glenn Close, Haley Bennett, Gabriel Basso. Sjanger: Drama. Regi: Ron Howard. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 12 år.

Slippes på Netflix tirsdag 24. november.

Grade: 4 out of 6

I forbindelse med forrige presidentvalg i USA, blusset plutselig interessen for den hvite, fattige arbeiderklassen i landet opp, også her hjemme. Hvem var disse misfornøyde blue collar-folkene i «fly over»-statene, og hva var det som fikk så mange av dem til å støtte en presidentkandidat som landets elite bare lo av?

«Hillbilly Elegy», basert på J.D. Vances selvbiografiske bok med samme navn, lar oss møte en familie fra et av disse områdene, sett gjennom hovedpersonen J.Ds blikk. Filmen hopper fram og tilbake mellom J.Ds barndom og nåtiden, og forteller om hvordan en gutt fra fattige kår, med en narkoman mor og uten en sosionom i sikte, kunne foreta en moderne klassereise.

Når vi møter ham i voksen alder, studerer han jus ved Yale, og er i ferd med å gjøre seg lekker for framtidige arbeidsgivere på en stiv middag hvor han ikke forstår rekkefølgen på bestikket og hvor de andre rundt bordet på arrogant vis gjør narr av den typen miljø han er vokst opp i.

Så blir han plutselig oppringt av søsteren med beskjed om å komme hjem sporenstreks, fordi mor har begynt å bruke heroin igjen og havnet på sykehus, uten å ha helseforsikring. Han drar tilbake til hjembyen, men også her er han en outsider, etter å ha beveget seg i høyere sosiale sirkler de siste årene.

Gjennom en rekke tilbakeblikk får vi se hvordan J.Ds barndom fortonte seg, med en ustabil mor som stadig var på flyttefot, stadig med nye kjærester, hvordan hun mislyktes i å ta seg av barna sine, og ikke nølte med å bruke både verbal og fysisk vold.

Redningen blir den biske bestemoren (Glenn Close), som tydeligvis ikke har vært noen engel selv, men som klarer å få barnebarnet på rett kjøl på et avgjørende tidspunkt i ungdommen. Close er fabelaktig i rollen som den rappkjeftede, kjederøykende kvinnen, knallhard på utsiden, men med en troverdig omsorg for den skakkjørte familien.

Det ligger antakelig en systemkritikk her et sted. Vi får glimt av den i scener fra barndommen, hvor J.D henger etter i mattetimen fordi familien ikke har råd til kalkulator, og i en scene som med all tydelighet demonstrerer at matbudsjettet til bestemor balanserer farlig nær sultegrensen.

Likevel er dette først og fremst et familiedrama hvor en udugelig mor holder på å kjøre hele familien i grøfta. Det er trist og tankevekkende, men samtidig beveger regissør Ron Howard seg sjelden inn i de bakenforliggende årsakene. Vi aner bare at en kombinasjon av kultur, sosioøkonomisk status og arv fører menneskene det handler om inn i vonde sirkler det er vanskelig å bryte ut av. Men vi observerer dem hele tiden på trygg avstand, uten å komme nær nok til å forstå hvorfor de gjør som de gjør. Det er synd, for dette er store og viktige temaer, og ikke bare for innbyggerne i Trump-land.

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Filmanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Ti videregående skoler på rødt nivå fra torsdag

  2. 106 grader øst: – En hyllest til mamma

  3. Tiltakene på Nord-Jæren videreføres: – Vi sitter klare med både brems og gasspedal

  4. Barnehager og skoler i Stavanger settes på rødt tiltaksnivå – holder stengt onsdag

  5. «Tidenes kulturpolitiske skandale»

  6. Mette Dybwad Torstensen mener hun fikk anoreksi etter å ha blitt veid på skolen. Nå overrasker ny studie om unge og vekt.