Evig sex og vårruller eller offentlig skulptur i Stavanger

Mens vi venter på Antony Gormley og hans «Broken Column», de 23menneskeskikkelsene i jern som — om de blir utplassert - skal favnealt menneskelig i denne by, fra fødsel til død, fra det timeligetil det evige, fra øyeblikkets sanselighet til fremtidens lengsel,fylles byen med mye rart av offentlig skulptur.

  • Trond Borgen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 19 år gammel

Det ferskeste eksempelet er Hugo Frank Wathnes oljearbeidermonument på plassen utenfor Oljemuseet. Det gir anledning til noen refleksjoner omkring det underlige fenomenet at når byen skal smykkes med kunst i form av utendørsskulptur, er ambisjonene så små og den estetiske bevisstheten så lite utviklet at man sjelden satser på det beste og det mest interessante — det som virkelig kunne ha tilført bymiljøet kunst av ypperste klasse. Forlorent Wathnes monument består av en mørk, høy granittsøyle med en innlagt spiral av glass og med vann som renner fra toppen; en mindre, skråttstilt brutt søyle i stål; og et lite basseng med et fossilmønster i bunnen. Granittsøylens tromler er svært uheldig føyd sammen med en bløt gummiert fugemasse som virker forstyrrende for materialopplevelsen. Dessuten er Oljemuseets glatte, mørke steinvegg et så sterkt visuelt element som fondvegg for den åpne plassen at et monument i mørk granitt virker forlorent her. Den lyse, oransjebrune steinblokken som ligger like ved Oljemuseets vegg, makter på en helt annen måte å aksentuere bygget, plassen og forestillingen om geologien som basis for oljeutvinningen.Idémessig er denne skulpturen en gjentakelse av Wathnes skulptur «Kilden» fra 1990, ved Bjergsted Terrasse, som også har en søyle i et lite basseng. Og det første spørsmålet reiser seg: Har en liten by som Stavanger plass nok til slike skulpturelle gjentakelser - er det ikke viktigere at vi får et kunstnerisk mangfold som holder et høyt nivå?Det neste spørsmålet handler om innhold og tolkning. Enkelhet trenger ikke ende i det banale, forståelighet ikke i den grunne lettfattelighet. I Wathnes skulptur blir symbolikken for åpenbar: Den høye søylen med innlagt glass og vann symboliserer den borende spiralbevegelsen nedover i havbunnen og den heroiserer arbeidet med å bringe oljen opp, slik at den kan overrisle norsk økonomi. Stålsøylen symboliserer det som gikk galt; oljearbeiderne som mistet livet. Skulpturen framstår som et skjematisk tenkt kunstverk som banaliserer våre forestillinger om oljeutvinningen - i sterk kontrast til Oljemuseets innsats for vektig informasjon om samme tema.Verst er det imidlertid at Wathnes monument innbyr til uheldige og utilsiktede assosiasjoner: Den høye søylen er et åpenbart fallossymbol; og med det stadig rennende vannet blir den da til en evig ejakulerende ereksjon. En kan lett tenke seg et svært folkelig navn på søylen. Er det slik vi skal minnes oljearbeiderne, som evig sexfikserte mannfolk? Er det slik vi skal tenke på den norske oljeutvinningen, som en evig nasjonal orgasme? Manglende helhet Monumentet er en gave fra Nopef, oljearbeidernes egen forening. Men giverglede er ikke tilstrekkelig. Det jeg savner her er en kvalitetssikring, en kommunal prosess som kan stå for en helhetstenkning - noe byen trenger sårt. En kompetent kunstnerisk konsulent oppnevnt på rent faglig grunnlag kunne ha sikret et oljearbeidermonument av langt mer interessant kunstnerisk kaliber.Stavanger fikk sine første moderne skulpturer i 1968: Arnold Haukelands «Sjøfartsmonument» og Barbara Hepworths «Figure of Landscape» ved kunstforeningen. De ga signaler om kvalitet på alle plan. Det er nå på tide å gjenreise denne kvalitetslinjen - det er ikke nok med noen glade givere som ikke har peiling på kunst, fordi dette ikke dreier seg om skulptur plassert i indre, private gemakker, men tvert imot ute i det offentlige rom: Det angår oss alle; og det berører de estetiske kvalitetene, eller mangelen på slike, som vi velger å omgi oss med, og som vil prege vårt daglige liv i lang tid. Derfor er det ikke godt nok at Wathne i 1998 får anledning til å blåse opp i stort format en statuett han laget i 1986 for Stavanger Næringsforening og som gis til «Årets Stavangerbedrift», nå plassert ved De røde sjøhus som foreningens hyllest til seg selv. Derfor er det ikke godt nok at privatpersoner får anledning til å plassere omkring i byen hele fire håpløst modellerte nipsfigurer i stort format av Gøril Førsund, bl.a. «Bestemor og barn» og «Skolemusikanten», eller den like svakt formede «Fiskerens kone» av Reier E. Eide.Og derfor er det ikke godt nok at noen som ivrer for admiral Cruys' fascinerende historie selvbestaltet skal få engasjere en kunstner som ikke makter oppgaven, til å lage en Cruys-skulptur. Per Ung var i sin tid en kunstner som visste hvordan man skulle framstille menneskekroppen tredimensjonalt - hans elskende par fra 70-tallet inne på Høgskolen er et godt eksempel. Men Ungs Cruys-statue i bronse er så ufattelig svakt modellert at også her skapes det utilsiktede assosiasjoner: Hver gang jeg går forbi denne skulpturen nederst i Sølvberggaten, tenker jeg på pudding og vårruller. Pudding fordi kropp og lemmer virker modellert med klær fylt av dvask og utflytende pudding; vårruller fordi Cruys' parykk faktisk synes å være laget av slike. Bare se etter selv! Kanskje er skulpturen egentlig reklame for den kinesiske restauranten like i nærheten?Dette kan virke som usaklige argumenter - men det er kunstneren selv som inviterer til slike assosiasjoner, pga. hans slette arbeid. Det beste Noe av det aller beste Stavanger har fått de siste årene i form av offentlige skulpturer er Michael O'Donnells utsmykking av Helse- og sosialfagbygget på Høgskolen, i 1995: Fra to store, åpne halvkuler i stål renner vann ned i et irregulært formet basseng, som en revne i jordskorpen. Fra bassenget stråler tre serier med lys, nedsenket i bakken som lysende stier - én av dem fortsetter inn i skolens kantine, en annen oppover uteveggen. Utsmykkingen skifter karakter etter lysforhold og årstid; og den rommer også et lydelement utover det rennende vannet: De åpne halvkulene blir resonnanskamre for lyden av den trafikken og aktiviteten som til enhver tid er på plassen.Ellers skaper O'Donnell assosiasjoner til skolefunksjonen: Overflødighetshornet som aldri går tomt; kunnskapens kilde man stadig kan øse av; vannets rensende effekt i en idémessig helsesammenheng. Men helt til bunns i disse halvkulene eller krukkene kommer vi ikke - de forblir gåtefulle. Og for O'Donnell er det nettopp objektenes enigmatiske karakter som er selve bekreftelsen på skulptørens berettigelse, og dermed på kunstens funksjon. Fagkunnskap Denne utsmykkingen gikk gjennom en prosess i regi av Utsmykkingsfondet for offentlige bygg, og med faglig kompetente utsmykkingskonsulenter; og den prosessen sikret et godt resultat. I de tilfeller hvor dette apparatet ikke koples inn, og hvor det dreier seg om givere uten større perspektiv enn egen glorifisering eller en velmenende entusiasme, bør byen selv sørge for en faglig forsvarlig instans som er sterk nok til både å kunne avvise svake forslag og til selv å kunne finne den beste løsningen. Fagkunnskapen har sin plass også her, som på alle andre områder av samfunnslivet.Der er en rekke svært dyktige norske og utenlandske kunstnere som kan løse slike oppgaver; det gjelder bare å finne fram til dem. Statistikken forteller meg at i løpet av de 12 siste årene har Hugo Frank Wathne laget hele ni offentlige skulpturer i Stavanger. Én femtedel av alt som er utplassert! Byen har ikke plass til slik ensidighet.Det virket så lovende i 1968. Og de siste årene har vi, gjennom Gormleys jernmenn, hatt muligheten til å få et skulpturprosjekt på et internasjonalt absolutt toppnivå. Kommunal sendrektighet lar sjansen renne ut i sanden. Men vi venter på Godot.

Les også

  1. Kondomert skulptur

  2. Kunstner tenkte ikke på sex

  3. Aldri nei til en skulptur

Det nye oljearbeidermonumentet er et åpenbart fallossymbol, mener vår anmelder.
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Politibil under ut­ryk­ning kolliderte med Porsche i Hille­våg

  2. Flere blir lagt inn på sykehus. Er vi på vei inn i neste korona­bølge?

  3. Leah Isadora Behn stakk av med influencer-pris

  4. Så vakkert, så vakkert

  5. Sandnes-kvinne får million­erstatning etter feil­behandling på SUS

  6. Stavanger-ost best i Norge