Et dypt og historisk forhold

Kirkens minkende oppslutning i det norske samfunnet spiller liten rolle for kirkens sentrale betydning når katastrofer inntreffer, mener forfatter Edvard Hoem.

Publisert: Publisert:

- Når faren truer samler vi oss om de åndelige tradisjonene som vi har båret med oss fra langt tilbake, sier forfatter Edvard Hoem. Foto: Knut S. Vindfallet

— Så snart katastrofen 22. juli ble kjent, til og med før vi kjente omfanget av den, ble det klart at kirken var det naturlige samlingsstedet for et folk i sorg. Jeg tror 22. juli gjorde oss oppmerksomme på hvor sterke båndene mellom kirken og det norske folk faktisk er, sier den prisbelønte forfatteren Edvard Hoem.

Da terroren inntraff julidagen for snart to år siden ble kirken raskt et samlingssted for sørgende. Ikke bare samme kveld, men også i dagene og ukene som fulgte.

Les også

Sorgens offentlige kapittel

Samtidig som tall fra Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) viser at 12 prosent av det norske folk deltok i kirkelige eller religiøse markeringer av 22. juli, melder domkirkene om stor pågang i og ved sine lokaler. Domkirken i Stavanger var intet unntak.

Selv om tallene på kristne går ned, og færre søker til kirkene, stikker forholdet mellom kirken og folket dypere

Mens det ifølge Erling Pettersen, biskop i Stavanger bispedømme, var "En vandring til kirken som var helt unik i nyere tid", var det var over en million mennesker som søkte til domkirken i hovedstaden de første fem-seks ukene etter terrorhandlingene.

— Ledelsen i Oslo domkirke ble ikke anmodet fra offisielt hold om å være "seremonimester" for sorgen. Det kom av seg selv. Dompresten som var på vei til ferie, snudde og dro tilbake. Bare timer senere var kirken full, og slik holdt det på i fem uker hvor tusener på tusener av mennesker kom til domkirken og torget utenfor. Det var verken Stortinget, slottet, Akershus festning, eller noe annet historisk minnesmerke som ble et naturlig samlingspunkt i terrorrammet hovedstad, men Oslo domkirke. Slik var det også i andre byer. Dette er selvsagt et uttrykk for den rollen kirken har hatt i det norske samfunnet i tusen år, og rollen kristendommen spiller når det virkelig blir vanskelig, mener Hoem.

Tilstrømmingen var ikke overraskende, men likevel var den ikke selvsagt, sier forsker og medforfatter av boken "Den offentlige sorgen", Ida Marie Høeg fra KIFO, i torsdagens utgave av Aftenbladet. Hun påpeker blant annet at kirken var i ferd med å skilles fra staten.

Naturligvis skal ingen trossamfunn i framtiden ha privilegier og rettigheter de andre ikke har

Samtidig som bruken av kirken stadig gikk nedover i årene fram mot 2011 (og siden), skulle kristendommen snart helle ikke være landets offisielle statsreligion. Disse omstendighetene betydde imidlertid lite i en slik sammenheng som 22. juli, mener Hoem.

— At det pågikk en politisk prosess som skal føre til at båndene mellom den norske staten og den norske kirken skal brytes, spilte ingen rolle der og da. Selv om tallene på kristne går ned, og færre søker til kirkene, stikker forholdet mellom kirken og folket dypere, mener Hoem.

Likevel understreker forsker Høeg at veldig mange verken er medlemmer i kirken, eller sympatiserer med kristendommen som religion.

- Blir det ikke da et problem at kirken ble så sentral i "den offentlige sorgen"?

— Naturligvis skal ingen trossamfunn i framtiden ha privilegier og rettigheter de andre ikke har, men kirken har i kraft av sin tusenårige tradisjon både rett og plikt til å opprettholde sitt nærvær i samfunnets institusjoner. Når faren truer samler vi oss om de åndelige tradisjonene som vi har båret med oss fra langt tilbake. Jeg kan ikke se noe problem i at det er slik, men samtidig skal også de som ikke deler kirkens grunnsyn finne andre arenaer for sin sorg. Stålsett-utvalgets konklusjon om å redusere den norske kirken til en religiøs forsamling blant flere, fjerner den historiske dimensjonen mellom kirken og folket, sier Hoem.

Publisert: