Tønes helt uten Tønes

Teaterkonserten «Tønes» er en slags øvelse i kjærlighet og utroskap til opphavet.

Publisert: Publisert:
  • Leif Tore Lindø
    Journalist

– Da jeg var liten, seks-sju år, så mor mi: «Du Kristian, du skal på teateret du». Og nå står jeg her, som 60-åring, og får debuten.

Kristian Arntsen hoster opp et kraftuttrykk for å formidle akkurat hvor kjekt han har det om dagen. Han er en av fire skuespillere/sangere og tre musikere som spiller i forestillingen «Tønes».

Det er ikke rare hjernekapasiteten som skal i sving for å tenke seg hva som er utgangspunktet her. Men å forklare hvordan forestillingen faktisk blir, det er en noe mer svingete oppgave.

– Vi har tatt tak i det universet som disse sangene tegner. Det er ingen vanlig historie som fortelles. Vi skal heller ikke dramatisere sangene, folkene eller historiene. Sangene skal fortelle selv, så lager vi noen små scener og bruker teaterets virkemidler for å ... for å sette tankevirksomheten i sving, sier regissør Anders Dale.

Alt handler om Tønes, som ikke er med i forestillingen om seg selv. Foto: Gitte Johannessen / NTB

Tønes, tross alt

De har erklært en slags troskap til alle melodiene. De blir som de er. Men alt rundt er fritt vilt. Akkorder, sjanger, uttrykk, tempo, instrumentering, stil og alt det der har de klippet og limt og ommøblert på. Både Mozart, Beethoven og Beatles har vært gjennom lignende behandlinger, men Dale og kapellmester Anders Brunvær Hauge har behandlet Tønes på en litt annerledes måte.

– Dette er tekstbasert musikk, og vår oppgave har vært å lage teater og situasjoner av det. Musikken får et slags teaterpreg over seg, men ikke nødvendigvis det store, dramatiske og ekstravagante. Det er tross alt Tønes vi snakker om, sier Brunvær Hauge.

«Bonde» har fått en dæsj squaredance og hurtigbluegrass-preg, kledelig for en bonde. Noen sanger blir sånn, ganske tett opp mot originalen. Andre sanger har gått atskillig flere runder i sentrifugen og havnet lenger bort fra opphavet.

Litt av alt

Musikken, instrumentene og arrangementene brukes til å understreke en idé eller en situasjon. Tønes har skrevet mange smikkløgne sanger som ofte har debutert som revyviser. Andre sanger er dønn alvorlige. Noen er lyse, noen er mørke, noen er historier om personer, noen handler om store spørsmål og noen handler om småting og hverdagslige hendelser.

Regissør Anders Dale sier det er noe av det fine med Tønes’ tekster. De inneholder alt det en trenger for å lage teater. Han har også, langt på vei, beholdt Haua-dialekten, og latt skuespillerne nærme seg måten Tønes snakker på. Ikke noen kopi, men i nærheten av Sokndal. Det blir få kostymeskifter, parykker og løsbarter, men tidligere teatersjef Arne Nøst har laget en scenografi som ifølge Kristian Arntsen er «jækla fiffige og fine».

Og hva er hensikten med det hele, i tillegg til underholdningen?

– Vi prøver å åpne opp sangene, finne nye måter å se dem på. For dem som ikke har et forhold til Tønes, kan dette være en fin måte å få en introduksjon. Kanskje oppdager kjernefansen også noe nytt i tekstene når musikken er ny og det er skuespillere som framfører dem, sier Dale.

Og Tønes sjøl? Har er ikke med, men han har velsignet opplegget, sittet i salen under noen av prøvene og etter sigende både nikker og smilt.

«Tønes» har urpremiere på Rogaland Teater onsdag 29. januar

Publisert:

Les også

  1. Er det verkeleg ingen unge som har det bra - eigentleg?

  2. Suksesser til tross; færre gikk på teatret i fjor

  3. Ein smart, moderne og relevant tekst som får ekstra truverde når det blir framført på denne måten

  4. Får 2,8 millioner for å lage baby-teater

  1. Teater
  2. Rogaland Teater
  3. Tønes (Frank Tønnesen)