Mer enn 50 år etter starten slår tungrock-pionerene fortsatt hardt

En parademarsj for veteranene fra London.

Publisert: Publisert:

Deep Purple er fra venstre Ian Paice, Don Airey, Ian Gillan, Roger Glover og Steve Morse. Foto: Ben Wolf

  • Geir Flatøe
    Journalist

Grade: 5 out of 6

Deep Purple: «Whoosh!» (Ear/Playground)

Men optimistiske er de ikke. Omslaget viser en romfarer i full oppløsning, og vi får stadig høre at det går mot slutten for menneskeheten.

Som Ian Gillan synger i «Man alive»:

Mother Nature loves a vacuum

And so, the Earth was cleansed

In no time at all

Strykere og akustisk gitar er ikke det jeg ønsker meg mest fra et av bandene som skapte tungrocken, men låten tar seg opp. I tillegg har de plassert den som nummer 11 av 13, så vi har allerede fått vår dose testosteron-rock.

Åpningen «Throw my bones» er en svært så vital låt for bandet som har holdt det gående i mer enn et halvt århundre. Her handler det om å leve i nåtiden:

What's the rush?

Who's to say?

You can't escape tomorrow

It's another day

Fatalisme og dommedag er et stykke fra den brennende kjærligheten i gode, gamle «My woman from Tokyo» eller å rase rundt på veiene i klassikeren «Highway star». Men så er også 75-årsdagen til Gillian rett rundt hjørnet.

«Drop the weapon» åpner med gitar og orgel, noe av et varemerke. Det er riktignok nye folk på begge instrumenter, men arven holdes i hevd.

Riffet til «Smoke on the water» er det første alle lærer seg på gitar. Du kan sette «alle» i anførselstegn, men bare så vidt. Utallige gitaristspirer har flyttet fingeren åtte ganger på e-strengen og tryllet fram et spinkelt ekko av Ritchie Blackmore.

Etter at de tre platene på 60-tallet var unnagjort, løsnet salget med «Deep Purple» i 1970. Påfølgende «Fireball» (1971) og «Machine head» (1972) gikk til topps i hjemlandet. Sistenevnte inneholder for øvrig «Smoke on the water».

Etter «Who do we think we are» (1973) ble Gillan erstattet med David Coverdale, før Gillan vendte tilbake i 1984. Så ble han sparket fem år senere, og Joe Lynn Turner sang på «Slaves and masters», før også han fikk fyken og Gillan var tilbake i varmen igjen.

Smått kaotisk, med andre ord. Blackmore, som i årevis kranglet med Gillan, fikk nok av alt dette og sluttet i 1993.

En annen av dem som gjorde Deep Purple til et rockens mest innflytelsesrike band, var keyboardist Jon Lord. Han ga seg etter en kneskade i 2002 og døde av blodpropp i lungene ti år senere.

Dermed står vi igjen med Gillan, bassist Roger Glover og trommis Ian Paice fra 60-tallet. Don Airey tok plassen etter Lord i 2002, mens Steve Morse har vært gitarist siden 1994.

På «Nothing at all» får Airey vist hva kan på orgelet. Låten er blant de beste her, der Gillan synger om å lukke øyne og ører for endetid-tegnene.

Produsent er som sist Bob Ezrin, og under innspillingen i Nashville ble det spøkt om at Deep Purple is putting the Deep back into Purple.

På den friske boogielåten «What the what» høres det i hvert fall ut som om de har det moro, selv om suverene «No need to shout» inneholder langt mer av metall-dna-et. Tøffe «We’re all the same in the dark» er også av den gode, gamle skolen.

Liker du prog-biten av Purple, er det også nok å glede seg over. «The power of the moon» er noe av det beste de har lagd på det feltet.

Deep Purple i regi av Ian Gillan holder fortsatt koken og vel så det. Samtidig kunne de fint nøyd seg en enkelt vinylskive.

Beste spor: «Throw my bones», «Nothing at all», «The long way round», «No need to shout».

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Eigersund: Omstridt rådmann går av

  2. Gutt i 10-årsalderen skadet da sykkelen kolliderte med bil på Tasta

  3. Minimalt med innsyn, maksimal utsikt: Da vennene skulle selge huset sitt, slo familien til

  4. Politikerne reddet bygdeskolen - 89 elever slipper å reise til Bryne

  5. Biden kalte Trump en klovn: Men hvis klovneskoen passer...

  6. Denne hytta i Ryfylke ble solgt for drøyt 9 millioner: – Vi hadde ikke fått korona-effekten uten Ryfast

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse