En dyster framtid

Thom Yorkes sterkeste og mest sammenhengende soloalbum så langt.

Publisert: Publisert:

Thom Yorke fra Radiohead er ute med soloalbum nummer tre. Foto: ALEX LAKE

  • Geir Flatøe
    Journalist

Grade: 5 of 6 stars

Thom Yorke: «Anima» (XL/Playground)

Menn som passerer 50 kan få et dystert syn på livet, men for Thom Yorke dreier deg seg mer om en livslang holdning. Han ser ingen grunn til endre det nå.

Yorke beskriver det nye albumet som dystopisk, noe Store Norske Leksikon definerer på denne måten: Dystopi er et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd.

Som om det ikke var galt nok fra før.

Ser du på verden rundt deg, har han likevel et poeng. Demokratiet er under angrep, og klima og krise er to ord som ofte settes sammen. Kriminalitet og terror på tvers av grensene er det vel heller ingen som ser en rask løsning på.

På denne bakgrunn gir han ut sitt tredje soloalbum. Han åpner med lavmælt elektronikk på «Traffic», og ja, det lyder dystert både i tekst og musikk:

Party with a rich zombie

Crime pays, she stays

In Kensington and Chelsea

«Last I heard (...He was circling the drain)» gir ikke noe større håp. Den åpner en smule lysere, men Yorke tar sangen fort ned når han synger om vonde drømmer og humans the size of rats.

Elektronikk på albumet lyder vridd og vrengt, som en verden i strid med seg selv. På «Twist» får vi i tillegg noen hyl i bakgrunnen, som ikke gjør musikken mer komfortabel. Heller ikke bildet med an empty car in the woods, the motor left running. Sju urovekkende minutter.

«Dawn chorus» er en sang fra tiden rundt «In rainbows», inntil nå bare kjent som en Radiohead-bootleg. Det er en vakker sang med varme synther. I denne sammenheng føles det som en trøstevise, selv om teksten holder seg på den urolige siden: I think I missed something, but I'm not sure what.

Uansett, det var på tide å få sangen ut. Den står seg godt i Yorke-katalogen både i og utenfor Radiohead.

«I am a very rude person» er en fin tittel, og Yorke lever opp til den med avslutningen I'm breaking up your turntables, now I'm gonna watch your party die.

Fremmedgjøringen fortsetter på «Not the news», før Yorke tar et oppgjør med maskinene på «The axe»:

Goddamned machinery

Why don't you speak to me?

One day I am gonna take an axe to you

Maskinene stopper ikke av den grunn, men sangen er et par hakk mykere.

Musikalsk har albumet mer til felles med hans sideprosjekt Atoms For Peace enn med de foregående soloplatene, og Atoms-medlemmet og Radiohead-produsenten Nigel Godrich er involvert i det meste.

«Impossible knots» er det mest rytmebaserte kuttet, naturlig nok siden Radiohead-trommis Philip Selway er med på dette. I'm tied up in impossible knots, synger Yorke.

Messende «Runwayaway» har et budskap om at this is when you know who your real friends are.

En flott avslutning på et album som ikke gir ro i sjel og sinn, men som holder lytteren fanget. Elektronikken har en merkelig friskhet midt i elendigheten, som om kampen ennå ikke er tapt.

Albumet er ute digitalt, men den fysiske utgivelsen kommer ikke før fredag 19. juli. På vinylutgaven får du da med et ekstra kutt.

Det er også lagd en sammenhengende film til tre av sangene, kalt «Anima» og som nå vises på Netflix.

Beste spor: «Dawn chorus», «The axe», «Impossible knots».

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Dagen før dette bildet ble tatt, fikk Anne Marit og Terje dødsdommen

  2. Gjestfriheten overfor bobilturister varierer, men et sted skiller seg ut som klart best

  3. Kafé i Sirdal legger ned driften

  4. «Donald Trump nekter å bli med i en eksklusiv klubb som vil ha ham som medlem»

  5. Sykepleierleder reagerer på feil bruk: – Mange spiser og drikker med munnbindet på haken

  6. Vil beholde 110 km/t i Rogfast: - Kan ikke spare oss til fant

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse