Dommerens brutale Sandnes-krim

KRIM: Hvis dommeren skal skrive krim som skiller seg ut, bør han bruke rettssalen enda bedre. Det mener vår anmelder om tingrettsdommer Espen Skjervens krimdebut.

Publisert: Publisert:

Til daglig jobber Espen Skjerven som dommer i Jæren tingrett. På fritiden skriver han krimromaner. Foto: Kristian Jacobsen

Grade: 3 out of 6 stars

Espen Skjerven: Slakt. 492 sider. Pitch.

Krimsjangeren er blitt en lekegrind for folk som har lyst å bli forfatter. Journalister står formelig i kø for å skrive krimromaner. Lærere skriver krim. Leger skriver krim. Politifolk og eks-politifolk sikter mot bestselgerlistene med oppdiktete forbrytelser. Nå kommer dommerens krimdebut; tingrettsdommer Espen Skjerven fra Jæren tingrett er aktuell med en brutal beretning fra Sandnes og omegn; «Slakt».

Les også

Dommer leverer krim fra Jæren

Det kunne blitt et meget bra tilskudd til en sjanger som ofte går i velkjente spor. Lenge trodde jeg at Skjerven hadde våget seg på et fortettet rettsdrama. De første 70 sidene handler nemlig hovedsakelig om spillet i rettssalen, og slik sett begynner denne romanen der de fleste andre krimfortellinger slutter. Det var annerledes, og det lovet godt. Men ganske raskt flytter dramaet seg ut i gater og inn i leiligheter i og rundt Sandnes og Stavanger - og fortellingen blir en ordinær krimstory.

Alt starter med et bestialsk dobbeldrap der en profilert forretningsmann blir dømt. Bokens politihelt har en følelse av at dommen er feil, og han fortsetter derfor etterforskningen. Dermed nøster han opp et nettverk av halliker og overgripere, pedofile og menneskehandlere. Han går altså inn i en verden av kynisme og vold, der de mest sårbare menneskene utnyttes på det groveste.

Foto: Kristian Jacobsen

Vi kan gjerne diskutere om slikt egner seg som ren underholdning, og om avskårne kjønnsorganer er nødvendig for å skape spenning - selv er jeg tilhenger av mer dempete virkemidler. Skjerven har uansett skrevet en spennende beretning der hovedpersonene er tydelig tegnet, og der leserne får nok hint underveis til å følge oppklaringen. Det er bra gjort, og det lover godt for de neste bøkene - allerede nå lover forfatter og forlag oppfølgere.

Hovedutfordringen framover blir å være strengere og strammere. I debutromanen vil Skjerven for mye, lerretet blir for stort; å bygge profiler og miljøer samtidig som du vil beskrive hele verdens ondskap, er for krevende. I tillegg kan forfatter og forlag med fordel jobbe enda mer med både språk og struktur. En del setninger og avsnitt er ganske slappe transportetapper, og tidlig i romanen kryssklippes det mellom hovedhandlingen og et par korte kapitler i en slags dagbok- og brevform. Av en eller annen grunn forsvinner denne jeg-fortelleren før vi blir kjent med henne, og da virker grepet nokså tilfeldig og umotivert.

Alt i alt er dette likevel lovende, først og fremst fordi hovedpersonen Grayston funker - og fordi etterforskningen har både tempo og framdrift som skaper spenning. Jeg ser altså fram til neste bok, for forlaget har allerede lovet oppfølgere. Da håper jeg tingrettsdommeren i enda større grad bruker sin erfaring fra rettssalen, for der kan han skille seg ut fra tretten-på-dusinet-krimmen fra journalister, politifolk og alle de andre.

Publisert: