Han imponerer mer enn han berører

BOK: Briljant modernisme om en dansemusiker som forsvant ut i løse luften.

Publisert: Publisert:

Terje Holtet Larsen er aktuell med romanen «Oppskrittingen av et indre landskap». Foto: Oktober

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Grade: 5 out of 6

Terje Holtet Larsen: Oppskrittingen av et indre landskap. Roman. 224 sider. Oktober.

Kan en tekst både fascinere i kraft av sin litterære stil samtidig som den i enkelte passasjer framstår som utmattende, altså kjedelig, i sin kvernende dveling ved noe udramatisk og tilsiktet trivielt?

Svaret er ja. Det understreker den ellevte romanen til Terje Holtet Larsen (f. 1963, debut 1991) i all sin tilstrebte, stilistiske eleganse.

Åpningskapitlet starter med å skildre den navnløse jeg-fortellerens vandring gatelangs i et sentrumsnært Oslo, dvs. hans hyppig tilbakevendende forsøk på å unngå andre menneskers selskap og bevege seg «uhemmet», «fritt», i en by «der man tvinges til å forbli den man er», som en evig forvist «flyktning».

Slik knytter teksten an til romaner av Dag Solstad, en forfatter som har vandret gjennom navngitte gater i både Berlin og Oslo, og som med sin intrikate, slyngete syntaks og sine mange komisk-tragiske outsiderskikkelser også tidligere har svevd over forfatterskapet til Terje Holtet Larsen. 

Men mot slutten av årets roman skritter jeg-fortelleren hans opp et bylandskap som verken Solstad eller for så vidt skrivende oslorapportører som Saabye Christensen, Roy Jacobsen og Per Petterson har dvelt ved - de utstøttes, de hjemløses, de usynliggjorte eksistensers tilholdssteder i drabantbyenes randsoner, under broene, i ly av lett forfalne fabrikk- og kontorbygninger.

Denne typen realistisk utmalte byvandringer innbyr knapt til salgbar, fartsfylt underholdning med sin nærmest pedantiske utgreiing om gater, parker, plasser og arkitektur. Spesielt festlig er heller ikke skildringen av interiøret i eller refleksjonene rundt den bingokafeen der jeg-fortelleren i kapittel to opplever det som får han til å ville skrive romanen «Oppskrittingen av et indre landskap» - en tekst som aldri prøver å skjule at mye er usikkert og speiler jeg-karakterens vilje til å dikte, tolke, formode, tro, tvile seg fram til mulige svar på uavklarte spørsmål knyttet til to personer han for første gang ser og overhører mens han sitter i bingokafeen med sitt uspiselige smørbrød.

Det han blir vitne til, er møtet mellom Jesper Graff, tidligere trommeslager i dansebandtrioen Café Sahara, og B.K. Krüger, bandets frontfigur. Sistnevnte insisterer på at Jesper Graff skylder han en tjeneste fordi han uten forvarsel, midt i en spillepause under en bryllupsfest hos fiffen på byens vestkant, en sommernatt for tyve år siden, «forsvant ut i løse luften» og reduserte trioen til et stusslig tomannsorkester uten kommersiell appell. 

Dessverre blir portrettet av den blødmefikserte, narraktige B.K. Krüger, flink til å skaffe spillejobber, men involvert i lyssky affærer, med sin tupé og sitt sleipe, smiskende vesen, aldri noe mer enn en flat farsefigur av velkjent merke.

Bedre går det når fortelleren følger i Jesper Graffs fotspor og – tidvis med litt mange ord - avdekker hans oppvekst, yrkesliv og sosiale vaner, skriver om anskaffelsen av et trommesett, skildrer den jazzinspirerte kampen for å kunne skape de «perkusjonistiske klangenes magi» - før han altså, ganske uventet, ikler seg en hvit smokingjakke med brede silkeslag og gjør karriere som trommeslager i en dansebandtrio med alt annet enn jazz på repertoaret.

Det er åpenbart at forfatteren gjennom Jesper Graffs kritiske vurdering av jazzhistoriens mange legendariske trommeslagere ønsker å si noe om sitt eget forhold til språket og forfattere både før og nå. Mange av de «udødelige» jazztrommeslagerne «gjorde for mye ut av seg». De var «sirkusartister» som ba om oppmerksomhet gjennom «triks» styrt av den «hemningsløse trangen til å imponere». Jesper Graffs mål, derimot, var å lære seg å spille så «enkelt» som mulig – balansert, gjennomtenkt, presist. For han gjaldt det å «avholde seg fra å briljere» og unngå «sirkusslamring».

Jeg synes ikke denne romanen makter å leve opp til et slikt estetisk program. Til det er teksten for avansert komponert, for sammensatt i strukturen, for mye av en mannekengoppvisning i jazz- og litteraturhistorisk kunnskap. Akademiske meta-kommentarer dukker opp. Vi finner et kamuflert, selvbiografisk klingende ekko fra romanen «Peer Gynt-versjonen» (2004). Det vises til Flaubert, Beckett, Baudelaire, Stendahl, Kafka, Herodot, Cicero og Valéry. Modernistiske, anti-sosialdemokratiske, metafysisk ladde standardforestillinger om «tomhet» og «sinnets letthet» og det å «eksistensminimalisere seg» brer seg. En krimaktig, åpen slutt innfinner seg. Det meste virker glupt tenkt, suverent utført.

Slik blir dette er en tekst som imponerer mer enn den beveger.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Ryfast: Tidsplanen ryker for spansk selskap. Passerer 3 millioner gratisturer

  2. Røykutvikling, men ikke brann i Byfjordtunnelen

  3. – Helt uforståelig, mener grunn­eier om Veg­vesenets E39-valg. Nå får de støtte fra flere hold

  4. Brann ved Bærland skole i Ålgård

  5. De norske forskerne trodde ikke astmamedisinen ville ha effekt på friske. Resultatene overrasket dem

  6. Privat leteaksjon ved Månafossen: Familien søker desperat etter livstegn

  1. Roman
  2. Bokanmeldelse
  3. Litteratur
  4. Bøker
  5. Anmeldelse