Andsnes og Goerne gir oss frysninger på ryggen

CD KLASSISK: Goerne og Andsnes sine tolkninger av Schumanns sangkunst gir oss frysninger på ryggen.

Publisert: Publisert:

Leif Ove Andnes har sammen med Matthias Goerne tolket Schumann på en måte som overvelder vår anmelder. Foto: Rune Vandvik

  • Arnfinn Bø-Rygg
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Grade: 6 of 6 stars

Schumann: Liederkreis op.24; Kerner-lieder op.35. Matthias Goerne baryton, Leif Ove Andsnes klaver. Utgitt på Hyperion.

I fjor, på kammermusikkfestivalen i Rosendal, hørte jeg Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes tolke Schuberts smertelig vakre Winterreise. Det var en åpenbaring. Nå har de to nettopp utgitt en cd med Schumann: Liederkreis op.24 med tekster av Henrich Heine og – hvis vi tar den fulle tittel – Zwölf Gedichte von Jusitnus Kerner op.35. Begge ble skrevet i Schumanns «liederår», i det euforisk-kreative året 1840, da han skrev over 140 sanger i denne sjangeren. Disse to syklusene er ikke så kjente som Liederkreis op.39 (med tekster av Eichendorff) og Dichterliebe (med tekster av Heine), men de inneholder alt det Schumann opplevde i sitt liv: intenst lengtende kjærlighet, naturerfaring, vandring, fravær, anger, fremmedgjøring, faser med depresjon, bitterhet, dødsangst. Men det er også plass for humor og ironi (særlig hos Heine).

Og musikken er like høyromantisk som diktningen, den oppsporer alle romantikkens avkroker. Språket er hos Schumann så inkorporert i musikken at det klinger. Musikken på sin side er i den grad legert med teksten slik at den taler. Språkets og musikkens felles medium i Schumanns lieder er det lyriske – den talende lyren. Noen av sangene i Goernes og Andsnes’ storartede tolkninger skal her kort omtales:

Hjerteslag og likkiste

Den fjerde sang i Heine-syklusen (den ultrakorte Lieb’ Liebchen, spor 4) begynner ganske muntert: «Kjære, min elskede, legg din lille hånd på mitt hjerte – akk, hører du hvordan det banker i det lille hjertekammer?» Stemmen bærer frem sin sang ledsaget i klaveret av staccato (korte anslag) med én hånd, symbol for hjerteslaget. Når det så er tale om den dødbringende tømmermann (Zimmermann schlimm und arg), går musikken fra utgangstonearten e-moll over i den spøkelsesaktig-fjerne ess-moll, og ordet «Totensarg», likkiste, stammes frem etter en sjokkartet pause.

Forrykkelser

Goerne og Andsnes gjør disse brå skiftene i stemning nærværende for oss med sanselig evidens. Stemme og klaver er her usynkronisert og dette får hos Goerne/Andsnes en bevegende, ubestemt slutt (som i teksten ender med et spørsmålstegn).

Den like korte Anfangs wollt’ ich fast verzagen (Først ville jeg nesten gi opp), som omfatter bare fire linjer (spor 8), følger etter en sang som dør ut i klaveret, og har et koralaktig preg. Etter at dikter-jeg-et har tilstått at han trodde han ikke klarte å bære det, men likevel greide det, men spør meg ikke hvordan – kommer det igjen et spørsmålstegn. Den korte sangen er blitt tolket som at jeg-et hadde kjøpt et par for trange sko (Heines ironi?), men for Schumann er det blodig alvor. Sangen leder over i den kjente Mit Myrthen und Rosen, og det bidrar her og andre steder til kontinuitet mellom sangene, men likevel på en genial måte gir dem et uavsluttet preg. Andsnes sitt subtile klaverspill er tilpasset dette.

Eksepsjonell sangkunst

I Kerner-sangene vil jeg fremheve Stirb, Lieb’ und Freud’ (Dø, kjærlighet og glede), spor 11, den lengste sangen på cd-en. Fortellingen her er om en skjønn jente i Augsburg som vier seg til jomfrudom, ber foran Marias hellige bilde, bærer en liljekrans på hodet uten å vite det og til slutt blir viet til nonne, mens hjertet til diktets jeg brister. I de tre siste verselinjene, med O Jungfrau rein! (Å, rene jomfru) i andre strofe, synger Goerne utrolig svakt, pianissimo. Bare Dietrich Fischer-Dieskau kommer opp imot et slikt sart uttrykk i sin innspilling fra 1957 (med Jörg Demus). Når disse melodilinjene kommer igjen i tredje og fjerde strofe, ligger tonene enda høyere (svært høyt for en baryton), og Goernes uttrykk her er intet mindre enn et mirakel. Lytteren får frysninger på ryggen når det ender med Dø, kjærlighet og glede, og siste gang (i et enda høyere leie) med Dø, kjærlighet og lys! Disse aller siste fire stavelsene tas av Goerne og Andsnes så langsomt at det nesten stopper opp, men så uttrykksfullt og emfatisk at det går rett i kroppen på oss.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Derfor ringte kirkeklokkene i ettermiddag

  2. Beruset båtfører stanset i Straumsteinsundet

  3. For to år siden slaktet Mattilsynet dyra på gården. Nå kan det skje igjen

  4. Tidligere Viking-spiller herjet med Brann

  5. Dette huset satte prisrekord i Sola

  6. Sexolog Vera Erdal: – Kvinner må selv ta ansvar om de mangler sexlyst

  1. Musikkanmeldelse
  2. Klassisk musikk
  3. Leif Ove Andsnes
  4. Plateanmeldelse
  5. Anmeldelse