Jakten på tjuvjegeren

Når politiet svikter, må ungjenta Elsa kjempe for å ta han som dreper dyra deres.

Ann-Helén Laestadius: «Stjålet». Roman. 423 sider. Oversatt av Gøril Eldøen og Magne Tørring. Aschehoug.

Du kan fort tro at ei bok om tjuvjakt på tamrein og konflikten mellom reineiere og røkla ikke er noe for deg, for bare noen hundre av Norges kanskje 40.000 samer holder til i Rogaland.

Men kanskje tar du feil. «Stjålet» er nemlig først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe. Jeg lover å ikke røpe for mye, men må fortelle litt.

Samiske Elsa bor i Norrland i Sverige. Hun er ni år når hun tar hovedskurken på fersken i å drepe reinkalven hennes. Han truer med å drepe henne også om hun sier noe. Jenta holder munn.

Men han dreper videre, og politiet duger ikke. Flere i bygda er uansett forbannet på samene, for de snylter bidrag, klager støtt og hvorfor får ikke folk kjøre snøscooter i påska, bare fordi simlene kan miste kalven om de blir skremt? Unger får juling på skolen fordi de voksne er dumme.

Tross spenningen er dette ikke en kriminalroman. Senere vil Elsa ta over familiens flokk, men stivnede kjønnsroller er en minst like stor trussel som tjuvjakt og fiendtlige folk. Reindrift er jo guttenes arv.

Et par figurer er karikaturer, men boka går bare unntaksvis i sutrefella der den ene parten er ond og den andre et offer for klimaendringer, rovdyr og rovfolk. Forfatter Laestadius er selv same og fremhever de vakre sidene ved kulturen. Men hun kritiserer også sine egne.

Noen strever med å være samiske nok fordi de heller vil noe annet enn det tradisjonen tilsier. Det usagte kravet om å leve opp til andres forventninger er vel noe flere kjenner til.

Her får taushetskultur, motvilje mot å vise følelser og fordommer gjennomgå. Mora til Elsa er i noen samers øyne en rivgu og ikke skikkelig same, for hennes familie kommer fra byen. Men i dag snakker et mindretall av samer samisk. Alle bor i hus.

Samen som jeg kjente best, var punker, hadde knapt sett en rein eller gamme i hele sitt liv og brukte bare unntaksvis kofte. Han var stolt av å være same, men passet nok ikke helt inn i malen. Det gjør ikke Elsa heller, men er same likevel. Slutten er rørende god.