Hva var det med mor?

At denne romanen om arv og utenforskap er harselerende og velkomponert, veier ofte opp for trøttende språk.

Marianne Teie er bosatt i Oslo hvor hun også jobber som lærer. Hun debuterte i 2017 med diktsamlingen «Du bestemmer deg for at dette er et minne».
  • Anna Kvam
    Anna Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
icon
Denne artikkelen er over ett år gammel

Marianne Teie: «Dama til Rune». Roman. 214 sider. Cappelen Damm.

Gjennom Vigdis Hjorths «Hva er det med mor» og Sandra Lillebøs «Tingenes tilstand» er krevende morsrelasjoner brakt til samtidslitteraturens midte. Marianne Teie – forfatter av to diktsamlinger – knytter også an til dette motivet i sin første roman: I «Dama til Rune» blir hovedpersonenes livskrise som 30-åring flettet sammen med en oppvekstfortelling preget av en mors psykiske uhelse og farens mangelfulle respons.

Den navnløse førstepersonsfortelleren har rømt til familiehytta, fordi samboeren Rune «fikk henne til å dra». Var han lei? Eller følte hun seg – som arbeidsufør og sosialt isolert – utilstrekkelig overfor ham?

Vi skjønner raskt at fortelleren er lite vant med å oppholde seg alene utenfor bykjernen: Scenene på snaufjellet byr på gru og komikk, men blir ofte trøttende: Jeg kan høre bekken bortenfor hytta klukke og min egen pust. Jeg er i dårlig form. Jeg har ikke gått fort. Innledningsvis er livet i hyttefeltet pakket inn i slik livløs setningsoppbygning.

Kanskje skal stilen speile hovedpersonens forflatete følelsestilstand. En sitter likevel igjen med opplevelsen av at forfatteren er mer engasjert i hovedpersons fortid enn nåtid. Heldigvis er glimtene fra familiehistorien velkomponerte, gripende og snor seg sakte rundt og inn i romanens nerve på nåtidsplanet: Hvorfor har dama til Rune egentlig dratt?

Tilbakeblikkene fortelles både i nåtid og fortid. Skiftet i verbtider understreker effektivt hvor ulikt minner kan opptre; noen ganger er de blitt historie og på et vis stedt til hvile. Andre ganger er minnene om den avdøde moren så påtrengende at de nærmest utspiller seg i levende live.

At fortelleren går til psykiater, er medisinert og har en såkalt «hodestemme» som ligger tett på morens, blander spørsmålet om arv inn i det hele. Men lider dama til Rune av samme sykdom som mor?

Slektskapets mulige følgevirkninger blir tråden som etter hvert lar fortids- og nåtidsplanet smelte sammen i en uventet, og bevegende oppklaring av fortellerens lille sivilisasjonsflukt. Underveis driver dessuten forfatteren en smart lek med storsamfunnets inngrodde fordommer overfor arbeidsuføre «navere». Det er til syvende og sist dens virkelige styrke.

Publisert: