Hva var det med mor?

At denne romanen om arv og utenforskap er harselerende og velkomponert, veier ofte opp for trøttende språk.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Marianne Teie: «Dama til Rune». Roman. 214 sider. Cappelen Damm.

Gjennom Vigdis Hjorths «Hva er det med mor» og Sandra Lillebøs «Tingenes tilstand» er krevende morsrelasjoner brakt til samtidslitteraturens midte. Marianne Teie – forfatter av to diktsamlinger – knytter også an til dette motivet i sin første roman: I «Dama til Rune» blir hovedpersonenes livskrise som 30-åring flettet sammen med en oppvekstfortelling preget av en mors psykiske uhelse og farens mangelfulle respons.

Den navnløse førstepersonsfortelleren har rømt til familiehytta, fordi samboeren Rune «fikk henne til å dra». Var han lei? Eller følte hun seg – som arbeidsufør og sosialt isolert – utilstrekkelig overfor ham?

Vi skjønner raskt at fortelleren er lite vant med å oppholde seg alene utenfor bykjernen: Scenene på snaufjellet byr på gru og komikk, men blir ofte trøttende: Jeg kan høre bekken bortenfor hytta klukke og min egen pust. Jeg er i dårlig form. Jeg har ikke gått fort. Innledningsvis er livet i hyttefeltet pakket inn i slik livløs setningsoppbygning.

Kanskje skal stilen speile hovedpersonens forflatete følelsestilstand. En sitter likevel igjen med opplevelsen av at forfatteren er mer engasjert i hovedpersons fortid enn nåtid. Heldigvis er glimtene fra familiehistorien velkomponerte, gripende og snor seg sakte rundt og inn i romanens nerve på nåtidsplanet: Hvorfor har dama til Rune egentlig dratt?

Tilbakeblikkene fortelles både i nåtid og fortid. Skiftet i verbtider understreker effektivt hvor ulikt minner kan opptre; noen ganger er de blitt historie og på et vis stedt til hvile. Andre ganger er minnene om den avdøde moren så påtrengende at de nærmest utspiller seg i levende live.

At fortelleren går til psykiater, er medisinert og har en såkalt «hodestemme» som ligger tett på morens, blander spørsmålet om arv inn i det hele. Men lider dama til Rune av samme sykdom som mor?

Slektskapets mulige følgevirkninger blir tråden som etter hvert lar fortids- og nåtidsplanet smelte sammen i en uventet, og bevegende oppklaring av fortellerens lille sivilisasjonsflukt. Underveis driver dessuten forfatteren en smart lek med storsamfunnets inngrodde fordommer overfor arbeidsuføre «navere». Det er til syvende og sist dens virkelige styrke.