En spenningsroman du kan lære mye av

BOK: Tempoet er høyt, men språket tidvis for flatt i en heseblesende spenningsroman om krypskyting og Kinas jakt på innflytelse.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Sigbjørn Mostue: «Taus savanne». 299 sider. Cappelen Damm.

Dette liker jeg.

Kanskje sier det like mye om meg som om Sigbjørn Mostues spenningsroman «Taus savanne». For her er en god del journalistikk, som treffer meg som pressemann. Og mye Øst-Afrika, som varmer hjertet til en som er født i Tanzania og alltid drømmer om nye besøk til området.

Altså: «Taus savanne» er en spenningsroman om krypskyting og kynisk jakt på truede dyrearter og store penger. Men det er også en roman om hvordan Kina hensynsløst bruker alle knep for å etablere seg i stadig flere deler av verden. De bygger veier og kjøper havner og investerer der det er muligheter for fortjeneste og innflytelse.

Kinas offensive, eller aggressive, opptreden på den internasjonale scenen er det laget mange grundige dokumentarer om, og Mostue lener seg tungt på disse i sin roman. Dermed blir dette en slags journalistisk spenningsroman, en fiktiv beretning med klare faktiske innslag.

Les også

Les Aftenbladets store serie om Kinas ambisjoner.

I boken møter vi en norsk eks-soldat som vil kjempe for ville dyr i Kenya. Der møter han skruppelløse jegere og mektige bakmenn som tenker både penger og politikk. Samtidig, her hjemme, følger vi en maktkamp etter at den norske regjeringen vil la kinesere bygge jernbane i nord.

Denne doble historien, Kina i Norge og Kina i Kenya, er bygget på mye presis og korrekt bakgrunnsinfo som altså bidrar til å gjøre romanen nifst aktuell. Men den skaper også noen utfordringer, særlig språklig: Deler av teksten blir tørr, refererende og baktung. Altfor ofte får vi viktig og relevant informasjon i formuleringer som smaker offentlig byråkrati:

I sikkerhetsrapporter utarbeidet av amerikansk etterretning ser rådgivere for seg framtidsscenarioer preget av megabyer, med relativt ordnede forhold ...

En del av dialogene sliter med det samme: PST har fulgt en person det er grunn til å tro har hatt intensjoner som er skadelige for nasjonen.

Jo, de snakker kanskje sånn, men det er likevel ganske kjedelig og temposvakt.

Temposvakt er det imidlertid ikke når den norske helten konfronterer både krypskyttere, businessfolk og diplomater. Da sørger tempoet for både underholdning og bekymring.