Prisbelønt regissør: – Viktig å skildre drapsmenn

Krefter i Stavanger sto bak da dokumentarfilmen «The Act of Killing» ble Oscar-nominert og fikk gjeve priser. Ti år etter mener regissøren fortsatt det er viktig å skildre drapsmennene.

«The Act of Killing» handlet om folkemordet i Indonesia i 1965–1966. Nå oppfordrer regissør Joshua Oppenheimer oss til å speile oss i drapsmennene.

Under folkemordet ble henimot en million mennesker drept, anklaget for å være kommunister. 40 år etter, da briten Joshua Oppenheimer begynte å spille inn det som skulle bli Oscar-dokumentaren «The Act of Killing» (2012), ble de ansvarlige for massakren fortsatt feiret som helter.

Oppenheimer intervjuet hver eneste gjerningsmann han kunne finne.

– Jeg visste at det ikke fantes andre bevis enn hva disse eldre mennene kunne fortelle meg, sier han til det svenske nyhetsbyrået TT.

– De var de eneste vitnene. Alle som havnet i deres vei, ble drept, og de kan ikke redegjøre for det som skjedde.

Abu Ghraib-parallell

«The Act of Killing» var en dans-norsk-indonesisk-britisk samproduksjon. Piraya i Stavanger var co-produsent, Hinterland gjorde etterarbeid, Erik Andersson var blant klipperne, og Kulturbyfondet og Filmkraft bidro økonomisk. I filmen lot Oppenheimer gjerningsmennene iscenesette handlingene sine i valgfri filmsjanger. Resultatet ble en surrealistisk blanding av detaljerte beskrivelser av virkelige drap og Hollywood-film, hvor gjerningsmennene alternerer mellom å spille offer og forbryter.

Kort tid etter at Oppenheimer startet arbeidet, begynte bildene fra Irak-fengslet Abu Ghraib å sirkulere. Han så bilder av en amerikansk soldat med en naken fange i bånd, og kjente igjen den bekymringsløse og nærmest stolte holdningen han møtte hos gjerningsmennene i Indonesia.

– Jeg innså etterpå at skrytet deres av hvor mange mennesker de hadde drept, var en konsekvens av samfunnets syn på det de hadde gjort, men også en måte å overbevise seg selv på om at deres fryktinngytende handlinger var heroiske.

Samtidsdiagnose

«The Act of Killing» er ikke først og fremst et forsøk på å finne ut hva som faktisk hendte. Oppenheimers lojalitet er heller forankret i nåtida. Gjennom å utforske ufattelige handlinger via voldsmennenes vitnemål håper han å kunne stille en diagnose på vår samtid.

– Vi kan ikke forstå drapshandlingene gjennom å snakke med overlevere, hevder han, og legger til:

– Vi må skildre drapsmennene. Det er bare de som kan fortelle oss hvorfor mennesker begår slike handlinger, hvordan de går til verks, og hvordan de lever med seg selv etterpå. Først da kan vi begynne å forme et samfunn der handlinger som disse er utenkelige i framtida.

Ingen unnskyldning

Spørsmålet vi skal stille oss, er ikke hvilke monstre som kan begå uforsvarlige handlinger som i Indonesia, mener Oppenheimer. Det vi bør finne ut, er hva som kan få et menneske til å gjennomføre det monstrøse. Å unngå å skildre forbrytere av frykt for å menneskeliggjøre dem blir nesten umoralsk, ifølge samme hold.

– Vi lever i et samfunn der vi gjør alt for å unngå å se det menneskelige hos forbryteren. Det hindrer oss fra å se vårt eget potensial til å bli forbryter.

Når det er sagt, understreker Oppenheimer hvilket ansvar som hviler på filmskapere og kunstnere som lar drapsmenn slippe til.

– Vi må aldri risikere at forklaringer på det som skjedde, blir til unnskyldninger for forbryterens handlinger, fastslår han.

(©NTB)