En bivirkning av koronaen

Han spilte inn sju album i løpet av pandemien og porsjonerer dem nå ut.

Pandemi er tv-tid, og Damien Jurado har latt seg inspirere av gamle serier.
  • Geir Flatøe
    Geir Flatøe
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Damien Jurado: «Reggae film star» (Maraqopa/Border)

Det er tre måneder siden Damien Jurado spilte på Folken og litt over et år siden han ga ut sitt forrige album. Med fem album på fem år er det ikke noe å si på takten.

Den blir neppe lavere framover. 49-åringen oppgir å ha spilt inn hele sju album i løpet av pandemien, og han har startet sitt eget plateselskap. Dermed er det ingen som kan stoppe ham fra å gi ut det han ønsker.

I et intervju med nettstedet «Alive» forteller han at han har brukt mye tid på å se gamle serier. Pandemi er tv-tid. Skikkelser og steder begynte å krype inn i sangene, merkbart på fjorårets «The monster who hated Pennsylvania». Det var samtidig første utgivelse på hans eget plateselskap, og nå får vi nummer to.

Det er den mer innadvendte siden han viser, omtrent som på Folken-konserten. Samtidig er dette noe av det mest helhetlige han har lagd. Det ligner lydsporet til en film eller serie, men uten dødvekten som ofte tynger en slik plate.

Makker er multiinstrumentalist Josh Gordon, mens Jurado tar seg av produksjonen selv. Han åpner med nydelige «Roger», der strykerne sender ham tilbake til store 70-talls-croonerne som Mickey Newbury og Glen Campbell:

Heard in a grocery store

My first divorce

Sung by a choir

«Meeting Eddie Smith» har en lystigere tone, uten at det på noen måte er hæla i taket.

På 60-tallet var Smith med på å danne Black Stuntmen's Association, og han opptrådte gjerne i småroller uten replikker. Jurado har latt seg fengsle av slike anonyme bakgrunns-skuespillere, der det meste overlates til fantasien. Et fint utgangspunkt for å lage sanger.

Filmtemaet gjennomsyrer de 12 kuttene, som korte «Roger’s audition» og myke «What happened to the class of ’65?»:

I was behind the camera

I was in the commercial

Dying fast without consent

Standing where the building collapsed

«Location, undisclosed (1980)» åpner stillestående, men akkurat idet jeg er i ferd med å avskrive den, kommer noen nydelige melodilinjer a la Magnetic Fields. «Day of the robot» er også en flott sang, av de friskere her. Strykerne henger med.

Første halvdel av albumet er unnagjort, og det er ingen grunn til å klage over noe av det som finnes der.

Andre halvdel er ikke like bra. «Ready for my close up» er monoton, mens «Taped in front of a live studio audience» er ett av i overkant mange kutt som stopper etter halvannet minutt eller to. Ellers en brukbar sang.

«Whatever happened to Paul Sand?» er høydepunktet på siste halvdel, en sommerlett låt som trolig refererer til en amerikansk skuespiller med storhetstid på 70-tallet.

«Lois Lambert» kommer aldri ut av startgropa, mens like korte «The pain of no return» dør idet den skal til å ta av. Synd, men det er for så vidt en styrkedemonstrasjon fra Jurado at han kan tillate seg å sløse.

Til gjengjeld strekker han sistekuttet «Gork meets the desert monster» til over fem minutter. Såpass er sangen verd med sin America-følelse, men det ikke gitt at dette burde vært det lengste kuttet på platen.

Det er gått 25 år siden Damien Jurado debuterte med «Waters Ave S.», og han har nå rukket 18 studioalbum. De to siste inngår i en pentalogi; fem album som henger sammen.

Han kunne vært strammere i regien, men heller en Jurado-plate for mye enn en for lite.

Beste spor: «Roger», «What happened to the class of ’65?», «Location, undisclosed (1980)», «Day of the robot», «Whatever happened to Paul Sand?».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Slengkyss til Iron Maiden

  2. Lenge siden jeg hørte noe som var så gjennomgående glatt og intetsigende

  3. Deilig americana

  4. Småflaut over­skudds­materiale

  5. Før eller senere vil noen skrive bøker om koronaplater, så her er et nytt kapittel

  6. Spesiell? Jo, hun er spesiell

  1. Plateanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Plateanmeldelse