Portrett av multikunstneren som ung mann

Tilbakeskuende maratonrapport om egen oppvekst og tida han levde i.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Allsidige Ketil Bjørnstad (f. 1952, dikterdebut 1972) – pianist, komponist og forfatter – kommer nå med mursteinsromanen «Sekstitallet», første bok i en varslet seksbindsserie kalt «Verden som var min». Der forteller han om livet sitt fra nyttårsaften 1959 til nyttårsaften 1969, ifølge forordet ikke fordi han ønsker å være trendy midt i en knausgårdsk selvutleveringstid – eller fordi han tidligere har fordypet seg i den klassiske bohemens første bud: «Du skal skrive ditt eget liv» – men fordi han under arbeidet med dokumentarromanen «Veien til Mozart» (2014) merket «hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform».

Romanseriens tittel er hentet fra Olle Adolfsson, og komposisjonsmønsteret er så systematisk og ryddig gjennomført at man med en viss rett må kunne kalle det tradisjonelt og lite spennende. Samtidig som forfatteren omtaler seg selv vekselvis som «jeg» og «han» og oftest nytter historisk presens, blir hvert år på 1960-tallet behandlet separat, i kronologisk rekkefølge, slik at det hviler noe forutsigbart, ja, nesten mekanisk over fortelleropplegget.

Målet er å vise at egne, individuelle 60-tallsopplevelser kan veves sammen med viktige nasjonale og globale begivenheter. Noen ganger fungerer denne sammenflettingen av det nære og intime med Den store historien godt og utvider perspektivet i teksten. Andre ganger presenteres faktainformasjonen knyttet til 60-åra i oppramsende, stikkordaktig «Hvem Hva Hvor»-stil, og gir en leser som selv har opplevd dette turbulente tiåret følelsen av å stå overfor en hastig repetisjon av det historiepensumet han har vært igjennom tidligere, uten at det kastes nytt lys over unge Ketil Bjørnstad.

Ellers bør det ikke underslås at romanen tidvis rommer litt for mange flate ord og kan ty til banal belæring av typen: «De største heltene er ikke alltid de som handler, som griper inn, som sier noe. Det kan også være de som forholder seg tause, til rett tid».

Og likevel – når forfatteren skriver mer utfyllende om et faktastoff han åpenbart brenner for, som Albert Camus’, Cary Chessmans, Francoise Dorleacs eller Ernest Hemingways død, og når han manifesterer gleden sin ved (klassisk) musikk, litteratur og franske filmer, da går han utenfor pensumlista og griper tak i leseren med et dramatisk-poetisk trøkk i språket som løfter teksten.

Dessuten gir han vakre, vare portretter av foreldrene, skriver levende om tida på Steinerskolen og undervisningen til pianopedagogen Amalie Christie, den som fører fram til triumfer i Ungdommens Pianomesterskap, og han gir usentimentale glimt av møtet med en offentlig skole som gjør at han dropper ut av systemet. Aldri legger han skjul på sin fedme og dype ensomhet, den vedvarende angsten for at foreldrene skal skilles eller fascinasjonen for det motsatte kjønn, ikke bare jevnaldrende jenter, men eldre kvinner. Og han skriver troverdig om motviljen mot å stikke seg fram, ønsket om ikke å bli sett.

Så dette er en lettlest, raus og rik roman, ikke uten kunstneriske svakheter, men en fortelling som mange trolig vil kunne like.