Gripende stykke romankunst

Gripende og språklig gjennomarbeidet om far og datters siste tid sammen.

Publisert: Publisert:

Aftenbladets anmelder er begeistret for Cesilie Holcks roman «Til døds». Foto: Aschehoug

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6 stars

Cesilie Holck: Til døds. Roman. 122 sider. Aschehoug.

«Egentlig var det patolog jeg ville bli,» innledes Cesilie Holcks (f. 1979) gode roman, «Til døds».

I en viss forstand har vel jeg-fortelleren Yvonne også blitt nettopp det, ettersom hun i denne fortettede, språklig gjennomarbeidede lille romanen dissekerer sin livssituasjon, døden og det betente forholdet til sin arkitektfar, som forlot henne da hun var seksten år gammel og nå har vendt tilbake fordi han trenger et sted å dø.

Faren har lungekreft og er dødssyk. Han flytter inn på hybelen hennes, og snart dreier hennes liv seg utelukkende om å tilfredsstille hans behov: «Det er jeg som må passe på ham nå, det er jeg som må være fylkeskommunen».

Hun har sin bagasje av angst og ensomhet, og har tatt en bachelor i filosofi, «en form for selvskading», i et forsøk på å forstå hvorfor faren forlot henne. Mens hun ser faren gradvis forsvinne – «han er et to meter høyt sultkatastrofebarn» – leter hun etter et språk som kan sette ord på døden og sorgen, og den kjærligheten som tross alt ennå finnes mellom dem. Og paradoksalt nok, på palliativ avdeling, der han ligger i sengen som en fortynnet eksistens, den freudianske tanke: «jo nærmere han kommer sin forsvinning, desto nærmere kommer jeg min egen begynnelse».

Som Holcks andre bøker er også denne preget av eiendommelige perspektiver. Det er halvskakt og småvittig, tidvis morbid og makabert: «Et øyeblikk får jeg lyst til å gjøre en ende på dette motbydelige vesenet som stinker ut stuen med røyk mens det forsøker å overleve på en halv økologisk drue». Dødsannonsen sier også litt om hvor vi befinner oss i lynne og stiltone: «John Eriksen sovnet stille inn 10. mai. Han etterlot seg 12 røde Prince».

Her er mange fine observasjoner og tankevekkende refleksjoner omkring liv og død, før og nå, fravær og nærvær, en effektiv bruk av kontraster og uventede vendinger, organisert i små, kortprosaliknende kapitler. «Man forlater en verden man ikke lenger kan gå god for».

Så spør vi oss jo underveis hvor moren befinner seg i dette, og svaret kommer et stykke ut i romanen: «Hun er tomrommet mellom oss (...) Vi har alltid vært alene etter at det skjedde». Det er i grunnen et dypt gripende og praktfullt stykke romankunst Cesilie Holck her har begått.

Publisert: