Treffer tidsånden perfekt!

BOK: Oda Malmin skriver presist og trøstende om isolasjon og fremmedgjøring.

Oda Malmin er aktuell med romanen «Skinliv».
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Oda Malmin: Skinliv. Roman. 263 sider. Aschehoug.

Mange har undret på hva slags litteratur som vil stå igjen etter dette underlige året. Forlagene melder om rekordmange innsendte manus, og dagbøker «fra korona» har allerede funnet veien til bokhandlene. Når jeg leser rogalandsforfatteren Oda Malmins andre roman, «Skinliv», er det imidlertid ikke spørsmålet om hva pandemien gjør for litteraturen, men gleden over hvordan bøkene kan trøste underveis i unntakstilstanden, som slår meg.

«Skinliv» handler riktignok ikke om smittesituasjonen, og penser sjeldent inn på store kollektive begivenheter. Vi møter tre fortellere, som tilsynelatende ikke annet til felles enn å bo i samme blokk. Gjennom Malmins følsomme karaktertegning, blir det likevel tydelig hvordan strevet de kjenner på hver for seg, har likhetstrekk på tvers og samtidig: kan minne leseren om smerten sosial distansering utløser. Akkurat den har vel noen hver kjent på de siste månedene.

Cecilie er separert og klatrer karrierestigen. Sammen med sønnen Edvard forsøker hun å manøvrere tidsklemma, mens eksmannen truer med omsorgsovertakelse. Tidvis titter hun over til Astrid, en ung student som skjuler en eskalerende angstlidelse for kjæresten. Noen etasjer under, bor Bjørn. Han er snart pensjonert vaktmester, og har isolert seg lenge. En overgrepsanklage, som riktignok ikke endte i oppsigelse, gjorde at han likevel forlot læreryrket.

Disse tre kretser om hverandre med naboskapets og glassrutenes avstand. De betrakter bruddstykker fra hverandres liv via vinduenes «småe teaterscenar». Når de kikker på hverandre kan de «velja kva ein vil sjå», tenker Astrid innledningsvis. I dette ligger bokas grunnleggende innsikt: det er en stor kløft mellom blikket hver av de tre har på seg selv, og egenskapene de tillegger hverandre.

På langt hold ser Bjørn, Cecilie og Astrid glimt av noe vakkert hos den andre, noe de betraktede også kunne valgt å se i seg selv. Denne innsikten blir tilgjengelig fordi Malmin har et til fingerspissene gjennomarbeidet språk, for hver av fortellerne. Dermed blir det mulig for leseren å få bekreftet både den betraktende og den betraktedes observasjoner. Det oppstår et velfungerende dobbeltblikk. Fordi en kommer helt under huden på hver og én karakterene, åpnes et stort rom for å fundere på forståelseskløftene og fremmedgjøringen som hemmer de tre, og samtidig: vurdere hvor kimen til selvforsoning finnes.

Forfatterens temavalg er ikke nyskapende, og fortellergrepet er velkjent. Romanen står seg likevel på en uvanlig velutviklet evne til personskildring. Det er udelt godt å komme så tett inntil karakterene, som det Malmins penn tar oss. Vel kan det være at de tre lever ordentlige skinnliv. Men boka viser nennsomt fram den bevegelsen mot ekte menneskelig nærhet som er mulig, hvis en bare tør, og får lov til, å åpne (nabo) døra på gløtt.

Grade: 5 out of 6
Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Rørende, sannferdig, alvorstung, lattermild, sensuell og perspektivrik

  2. Godt skrevet om menn i krise

  3. Korona, som opplevd av Camilla

  4. Stolt pakistanar, stolt nordmann

  5. Den nye krimdronningen

  6. Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket

  1. Bokanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Litteratur
  4. Bokanmeldelse
  5. Roman