Mørk, surrealistisk musikk-fabel

Adam Driver briljerer i den mørke, forunderlige og absurde «Annette». Det er en film som låner elementer fra flere hold, men som likevel er noe helt for seg selv.

Adam Driver og Marion Cotillard spiller et ektepar som opplever at forholdet slår sprekker når hun gjør suksess og han mislykkes.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Annette

Skuespillere: Adam Driver, Marion Cotillard, Simon Helberg. Sjanger: Drama / Musikal. Regi: Leos Carax. Nasjonalitet: Frankrike. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 5 out of 6

Amerikanske Sparks er et av disse herlige bandene som det er krevende å sette i bås, og som spiller på mange følelser på en gang. Ofte er musikken så langt ute at man kan bli litt lattermild, men det er likevel et mørke der, en særegen stemning og et helt eget, ofte temmelig teatralsk uttrykk. Å la de to brødrene som utgjør denne duoen skrive manus og musikk til en film, er en spenstig idé. Og det er ikke på noen måte overraskende at resultatet, regissert av franskmannen Leos Carax, har blitt såpass interessant og fascinerende. Man kan nærmest tenke på «Annette» som et langt konseptalbum i filmformat, for dette er ingen klassisk musikal, selv om det synges gjennom det hele, selv i de dampende sex-scenene.

Tragisk kjærlighetshistorie

Dette er den typen film som kunne havarert med feil folk i rollene, hvor små glimt av ironisk distanse ville veltet prosjektet. Men her går de sentrale skuespillerne «all in», og spesielt Adam Driver er strålende.

Han spiller den suksessrike stand up-komikeren Henry McHenry, som forelsker seg i den berømte operasangeren Ann (Marion Cotillard). De er et yndet par for kjendisreporterne, men det varer ikke lenge før problemene begynner å melde seg i forholdet. For Henry sliter med å skrive gode nok vitser, og merker at publikum gradvis snur seg bort fra ham. Kanskje føler en del av ham at det er Anns feil.

Det går an å finne paralleller til filmer som «A star is born» og «La La Land» når forholdet slites etter hvert som karrierene går i forskjellig retning. Men igjen, «Annette» har en helt annen form og stil, hvor fantasi og virkelighet veves sammen på uventede måter. For eksempel ved at Anns og Henrys barn Annette er en dukke, noe som alle ser ut til å ta som den største selvfølgelighet.

Tidløs historie

Dette er ytre sett er en ganske tidløs historie om en mann som faller ned i den avgrunnen han har prøvd å ikke stirre mot. Men manuset skygger ikke unna dagsaktuelle problemstillinger. Spesielt i en scene med metoo-beskyldninger mot Henry, pirkes det i det spørsmålet mange er raske til å stille når kvinner står fram og forteller om dårlig behandling: Hvorfor kommer du med dette akkurat nå?

Det kan nok innvendes at den originale formen til tider kan stå litt i veien for innholdet. For eksempel er ikke den innledende kjærlighetshistorien mellom Henry og Ann spesielt grundig fortalt, og det kan være vanskelig å forstå hvorfor de falt for hverandre i utgangspunktet. Men det framstår som et bevisst valg fra regissøren, som krever at publikum selv gjør en jobb med å tolke innholdet. Eventuelt kan man bare godta et dette er en film hvor ikke alt kan eller bør forklares, og heller bare nyte musikken og de nydelig komponerte scenene.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Sjølv om me kjenner historia, er doku­mentar­filmen om prin­sesse Diana stadig både sterk og ryst­ande

  2. Selv­hjelps-dust på ultra­voldelig tøyse-tog­tur

  3. Denne filmen kunne havarert med feil folk i rollene

  4. Det holder nå!

  5. Fra grusen i Malmö til verdens beste supersvenske

  6. Perfekt for ungene – og en godbit for voksne

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Filmanmeldelse