Livsraseriet

BOK: Hva er en god far? Og hvordan tøyler man sitt kokende temperament?

Erik Engblad: «Situasjoner». Roman. 185 sider. Aschehoug.

I Erik Engblads (f. 1985) andre roman møter vi tobarnsfaren og tømreren Jarle, som i konflikt med sunn fornuft og gode forsetter kolerisk og utålmodig farer fram med kort lunte, til både sjenanse og engstelse for kona Trine og barna Johanna og Joakim, som opplever at han mister besinnelsen over bagateller og lager storm i et vannglass for alminnelig hverdagsplunder.

Familien har kjøpt et laftet hus som skal være en ny begynnelse, der jeg-fortelleren håper han skal finne ro i arbeidet og oppussingen. Men han er fylt av raseri og skuffelse, og man vil vel også kunne tillegge ham moderate depresjonssymptomer. Han takler ikke amming og bleieskift, regninger og rehabilitering, kona som maser og barna som skaper seg.

Han er på etterskudd med alt, livet likner ikke på noe av det han hadde håpet på, og han klarer ikke å være den faren han ønsker å være. For bakom spøker hans egen far, som han har et svært anstrengt forhold til, med freudiansk tyngde. Når så juleselskapet går over styr fordi verken far eller sønn kan feste med måte, blir Jarle en mann som kryper og klynkende ber om tilgivelse for å vinne sin families tillit og kjærlighet tilbake.

Romanen er ryddig organisert i tre hoveddeler og sammensatt av slike situasjoner og episoder som livet stort sett består av. Språket er et enkelt, radikalt bokmål med dialektinnslag og en litt barsk sjargong og stiltone iblandet storartet tømmermannsmetaforikk som kler vår mann godt.

Mange av de egenskaper og kvaliteter som omgir familien i det ytre, overfører dessuten forfatteren til hovedpersonens indre. Det er for eksempel mye i hans liv som er vaklevorent og råttent: Huset, hammocken, plankegjerdet og garasjen, som dessuten er fylt opp med «gammalt ræl fra loppemarkeder».

Romanens tematiske kjerne er spørsmålet: Hva er en god far? Full av løfter og håp går Jarle på meditasjonskurs og lærer seg teknikker for selvbeherskelse og aggresjonskontroll.

I et fortellerteknisk vekselspill mellom barndomsøyeblikk med faren og en hardt tilkjempet orden i hus, hage og garasje, der verktøyet symboltungt henges ved siden av en parfymert og parodisk optimistisk motivasjonstekst fra meditasjonskurset, håper hovedpersonen å finne en ytre og indre ro, mens leseren i grunnen bare venter på at han på ny skal klikke i vinkel. For man blir vel sjelden harmonisk av å undertrykke helt grunnleggende følelser i seg selv.