Ulykken som ikke tar slutt

SAKPROSA: Alexander Kielland-ulykken er et nasjonalt traume, først og fremst fordi den avslørte den grimme baksiden av Lykkeland.

Frode Fanebust har mye å ta fatt i når han forsøker å sette sammen de mange ubehagelige sannhetene om hva som gikk galt på Ekofisk-feltet om kvelden 27. mars 1980.
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Frode Fanebust med Marie Smith-Solbakken: «Katastrofe og korrupsjon - Det skjulte spillet etter Alexander L. Kielland-ulykken», 292 sider, Res Publica

Mer enn 40 år etter den tragiske kvelden da 123 menn mistet livet, står det stadig klarere hvor unngåelig katastrofen var. Hadde rederi, operatør og offentlige myndigheter gjort jobben sin på skikkelig vis, ville Alexander Kielland-plattformen ikke havarert. Hadde plattformen blitt drevet forsvarlig, ville et havari uansett ikke fått slikt katastrofalt omfang.

Men ulykken er også et traume fordi norske myndigheter har vært så uvillige til å avdekke de egentlige årsakene til havariet, og fordi redere og operatør har gjort det de kunne for å hindre at de overlevende og etterlatte skulle få et skikkelig oppgjør.

Frode Fanebust har mye å ta fatt i når han forsøker å sette sammen de mange ubehagelige sannhetene om hva som gikk galt på Ekofisk-feltet om kvelden 27. mars 1980. Så mye at det er blitt en litt for sprikende bok.

«Katastrofe og korrupsjon» er nær beslektet med dokumentarserien «Katastrofen Kielland», som ble sendt på TV2 tidligere i år. I likhet med de to regissørene av serien, Stian Indrevoll og Håvard Klyve Parr, har Frode Fanebust samarbeidet tett med professor Marie Smith-Solbakken. Både bok og serie hviler på det omfattende og imponerende dokumentasjonsarbeidet som hun har ledet. Aftenbladets grundige journalistiske arbeid har også bidratt til at vi i dag vet mye om forspillet til ulykken, om de mulige årsakene, om kampen for å få snudd plattformen, om den uforståelige motviljen hos ulike regjeringer til å bokstavelig talt trenge til bunns i saken, og ikke minst om det store ansvaret Phillips og Stavanger Drilling klarte å løpe fra.

Minnebank

Frode Fanebust bruker den første tredjedelen av boken på en mosaikk av fortellinger fra de som var på Ekofisk-feltet den dramatiske kvelden, hvor hans egen far dirigerte skipstrafikken etter ulykken. Disse minnene, enten de fortelles av overlevende fra Kielland, av fortvilte kolleger på Edda-plattformen, av dykkere eller av redningsfolk, gjør like stort inntrykk hver gang de hentes fram fra den minnebanken Smith-Solbakken og hennes medarbeidere har bygget opp. Men det tar likevel for lang tid før Fanebust kommer til bokens hovedtema: Hvor mye som sviktet før, under og etter ulykken. Det hjelper heller ikke at han litt for ofte lar seg drive med ulike assosiasjonsstrømmer et stykke bort fra hovedpoengene. Det er synd, for han har krutt i kanonene når han får siktet dem inn.

Det meste er kjent fra før, både om hvordan Stavanger Drilling brukte plattformen til virksomhet den ikke var bygget for, hvordan Phillips hindret nødvendig ettersyn, hvordan ulike norske myndigheter ga dispensasjoner som i etterkant virker hårreisende, hvor ubegripelig sløvt sikkerhetsarbeidet var, hvor klønete regjeringen håndterte prosessene etter ulykken, og hvor aggressivt Phillips forsøkte å unngå å bli stilt til ansvar for noe som helst. Fanebusts bidrag er at han setter all denne kunnskapen sammen til et overbevisende anklageskrift. At Stortinget etter Riksrevisjonens gjennomgang, nøyde seg med en beklagelse til de etterlatte og overlevende, bekrefter det som ligger som et underliggende tema i Fanebusts framstilling: Staten har ikke hatt noe påtrengende ønske om å fortelle sannheten om Kielland-katastrofen.

Blir ikke glemt

Det er direkte ubehagelig å lese hans konsentrerte framstilling av noe av det som var galt: «At plattformen ble brukt i strid med håndboken av et mannskap der den ansvarlige for stabilitet var dispensert bort, og kantret langt raskere enn beregnet etter å ha blitt fylt med vann gjennom åpne dører. At mennesker som ikke hadde gjennomført myndighetenes obligatoriske sikkerhetskurs klatret om bord i livbåter som ikke lot seg koble fra plattformen, eller havner i sjøen uten redningsdrakt eller livvest – og derfor døde.»

Det er sant at sikkerhetsarbeidet i oljevirksomheten ble radikalt lagt om etter ulykken, men det er også sant at mange flere burde vært stilt til ansvar for alt som sviktet. Frode Fanebust (og Marie Smith-Solbakken) sørger med denne boken for at vi ikke glemmer det.

Publisert: