Det tredje riket sett gjennom danske kvinneøyne

BOK: Massiv og annerledes rapport om tysk dagligliv anno 1942.

Danske Kirsten Thorup er aktuell på norsk med romanen «Til vanvidd, til døden». Foto: Sofie Amalie Klougart

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Kirsten Thorup: Til vanvidd, til døden. Roman. Oversatt av Bente Klinge. 415 sider. Gyldendal.

Den tolvte romanen til hyppig prisbelønte Kirsten Thorup (f. 1942, debut 1967) åpner in medias res, midt i en scene, og blir med sin systematiske veksling mellom en fiktiv hovedfortelling og en kildestyrt ramme lagt til Tyskland anno 1942 annerledes enn alt forfatteren hittil har skrevet.

Vi kastes umiddelbart om bord på et overfylt tog på veg sørover i Tyskland. Med korte, hektiske, stakkato setninger, uten bruk av kapitler, med få avsnitt og mange dystre sanseinntrykk, maner den menstruerende jeg-fortelleren, 33-årige Harriet, tidligere gymlærer og enke etter en drept, dansk Luftwaffe-offiser, fram et nærmest klaustrofobisk ubehag. Dette skal åpenbart bli en informasjonstett monolog så å si fri for tradisjonelle pustehull. Her må leseren kunne konsentrere seg og være tålmodig.

Selvopptatt, nærmest uten motforestillinger, utstyrt med en passe raus, tysk krigsenkepensjon, har Harriet nettopp plassert sine to små sønner på et dansk barnehjem, slik at hun skal kunne tilbringe fire høstmåneder på besøk hos rike, nazistiske venner i München. Målet er å pleie egen sorg, være nøytral observatør, skaffe seg et balansert svart-hvitt inntrykk av livet i Det tredje riket.

Men turen til den bayerske hovedstaden blir mer strabasiøs enn forventet. Det hun har tenkt på som et nazistisk paradis på jord, framstår dessuten snart som et arisk helvete befolket av fattigfolk og fordekte opposisjonelle, importerte slaver og krigsinvalider, alkoholiserte, pilleslukende overklassekvinner, brutale bøller og statsbærende mordere.

Klok eller gjennomført sympatisk virker hovedpersonen ikke. Ofte framstår hun som upålitelig forteller og feig medløper, for naiv og unnvikende til helt å fatte det krigsdramaet hun ønsker å gi en saklig rapport om.

Og likevel – hun er mer spiselig enn sitt dekadente, nazistiske vertskap som herser med sine ukrainske, tvangsrekrutterte hushjelper på verste vis, hun våger motvillig å stille ubehagelige spørsmål, registrerer herskernes umoral og stadig nye propagandaløgner, tvinges til å ta innover seg grufulle sannheter, stiller seg gjerne på de undertryktes og fattiges side når det føles mulig, tilegner seg motvillig, gradvis og i glimt en innsikt som gjør at hun i det minste er en smule mer Hitler-kritisk på slutten av München-oppholdet enn det hun var fire måneder tidligere da solidariteten hennes med den falne flygerektemannen krevde en viss sympati for Tysklands sak, også i et okkupert Danmark.

Bakerst i romanen vises det til 26 navngitte kilder – i tillegg til info på nettet og private skriftlige kilder. Det merkes. Harriets researchbaserte, dagboksaktige rapport fra et krigsrammet bysamfunn kan tidvis virke så faktastyrt at den blir overlesset og oppramsende i strukturen.

Målet er åpenbart å knytte (fiktive) enkeltmennesker tett til tysk politikk og verdenshistoriske begivenheter. Harriet deltar bl.a. i nazielitens selskapelige utskeielser og nyter sine privilegier i en praktvilla med tilfluktsrom i kjelleren, istemmer sitt «Heil Hitler!», lærer forskjellen på det tyske herrefolket, jøder og østeuropeiske undermennesker, markerer nazistiske merkedager, går på kino, i teater, på konsert og på kunstutstillinger hvor bare det ideologisk korrekte tillates, registrerer indoktrineringen av voksne og små barn – alt sammen kritikkverdige trekk ved et klassedelt, totalitært, rasistisk voldssamfunn der tradisjonelle tyske kulturverdier er erstattet av Hitlerjugend og andre barbarer, et skrekkregime hvor mer enn 400 fangeleirer etableres bare rundt München, et tysk rike der varemangelen tiltar, flyangrepene holder fram, Stalingrad nekter å overgi seg, sårete soldater fra krigen i øst fyller opp sykehussengene, overvåking og angiveri brer seg, sluttseieren uteblir, propagandaen holder fram, eutanasi og viljen til makt hylles, frihetsbegrepet fordømmes, nazistenes angrepskriger rundt om på kloden omtales som nødvendig forsvarskamp.

I det hele tatt – her er det meste med, i en massiv, energisk pulserende, usensurert tekst der forfatterens egen pekefinger tidvis blir litt for tydelig bak ryggen på den delvis upålitelige, danske kommentatorstemmen.

Lar man seg innrullere i Hitlers hær, kan man ellers gjøre som Harriets døde flygerhelt av en ektemann, si at man ikke er nazist, men kjemper for Finland, mot bolsjevismen. En måte å rettferdiggjøre sin Hitler-støtte på som for øvrig gjenfinnes i NRKs brennaktuelle, omstridte dokumentarserie om de norske frontkjemperne.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Utrivelig roman nominert til Nordisk råds litteraturpris.

  2. Nådelaus roman om Danmarks Benjamin Hermansen-sak

  3. En siddis slåss best i nye Adidas

  4. Underholdende familiesaga om rase og identitet

  5. Ho skal ha ros for å gå mot trenden

  6. Gripende og provo­serende om Kielland-saken

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Litteratur
  5. Roman