Det er ikke så synd på Edward

Ny solid plate fra en av Stavanger-grunnfjellets faste bestanddeler.

Brødrene Kristian og Martin Rinde er ute med sin andre plate. Foto: Siv Sivertsen

  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 4 out of 6

Poor Edward: «No record» (Transformatorhus)

Også musikkverden består hovedsakelig av ganske vanlige folk, sånne med 5-10–15–20–30 år på nakken, som aldri når de øverste stjernene, men lever godt med det. De lager stadig ny, god musikk, holder konserter, formidler, gir ut plater og utgjør sine kubikkmeter av det musikalske grunnfjellet.

Poor Edward er en sånn duo. Brødrene Kristian og Martin Rinde har syslet med melodiøs popmusikk, americana og klassisk singer/songwriter-tradisjon i snart 15 år. De har gitt ut noen ep-er og et godt debutalbum, «Time is gonna change you», for ti år siden. De har alltid vært ganske gode, og albumet «No record» er intet unntak.

Brødrene Rine er aller best når de omfavner americanaen, som på «Close your eyes», en fin og sår sang med sterkt felefølge om en bestemor som går ut av tiden. Vokalharmoniene kommer fram, de lar sangen puste og de røsker til i følelseslivet.

Poor Edward har ganske godt grep om poprocken også, ofte med små country-innslag. En sang som «Lighten the load» er lett å synge med på etter halvannen gjennomlytting. Den kunne, med litt tilpassing, gjort det stort som stemningsskaper på Country Music Awards.

«Victoria» har noe av det samme potensialet. Disse sangene har noe herlig umiddelbart med seg, noe som igjen går litt ut over slitestyrken. Damned if you do, damned if you don’t.

Flere sanger i denne sjangeren bør ha et visst radiopotensial.

Brødrene Rinde legger seg omtrent midt i en ganske bred musikalsk vei der mange skriver og låter ganske likt. Brennmerket deres er fine vokalharmonier, meloditeft og bunnsolid sangskriving.

I kolonnen for feil og mangler står det ikke mye, men kanskje de kunne gått litt djervere til verks noen ganger, slik vi får et eksempel på når blåserekken melder seg på i «Can’t have both». De mangler også en liten alen på å låte som fullblods amerikanere, i den grad det er et poeng.

Stundom blir brødrene litt anonyme, litt for forsiktige og litt for trygge på sine vante stier, der de vet de er gode. Men igjen: Damned if you do, damned if you don’t.

«No Record» er herlig organisk, full av ekte gitarer, og dermed fornøyelig, analogt umoderne. Poor Edward er tradisjonalister. De holder på den gamle oppskriften med band, ekte instrumenter, koring og sanger som holder.

Tittelsporet «No record» er en sang som både er skrevet hundre ganger før, og som høres frisk og fin ut. Den flyter av gårde som en gammel tresnekke på vei mot et barndomsminne.

Av de 12 sangene på albumet er det to-tre som drukner før de rekker å bryte seg gjennom vannskorpa. Resten svømmer som bare det.

Muntre «Hold your own» gir et hastig avbrekk. «Bring it on home» har en uimotståelig refrengmelodi. På «Victoria» fyrer de opp den lettelska powerpopen. Albumet er fullt av sånne små og store øyeblikk som beviser at de rett og slett vet hva de holder på med.

Poor Edward er solide, som de har vært i snart 15 år. De gir ikke ut musikk i tide og utide, men når de først gjør det, er det skikkelig og godt det de kommer med.

Kanskje kunne de tatt steget fullt ut i popen, eller i americanaen, høstet enda mer åtgaum fra en av leirene og mistet den andre. Damned if you do, damned if you don’t. Eller de kan fortsette som nå, som Tom Waits’ «Poor Edward», ha to fjes og lage solid, god og ærlig blandingsvare som er lett å like.

Beste spor: «Close your eyes», «Bring it on home».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Polert pop

  2. En mester i sjangeren han skapte i 1990

  3. Det er Italias år i år

  4. Flott solodebut

  5. Vellykket fra Jakob Dylan

  6. Slitesterk plate med flotte sanger

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikkanmeldelse
  3. Plateanmeldelse
  4. Musikk
  5. Anmeldelse