Stormannsgalskap fra Bjella

100 prosent unødvendig album, men Stein Torleif Bjellas møte med storbandet til NRK låter likevel veldig godt.

Stein Torleif Bjella har med seg messing og treavdelingen i Kring
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Stein Torleif Bjella: «Bjellasangar arrangert for messing og tre» (Heime med hund)

Som et koronatiltak fikk orkesterarrangørene Erlend Skomsvoll, Petter Winroth og Jarle Storløkken i oppdrag å skrive arrangement for messing- og tre-seksjonen til KORK, til ti sanger av Stein Torleif Bjella.

Mannen som har holdt seg i det lille, tålige, delvis nedbrutte, nylongitarsegmentet med sine fortapte, stille menn: Var det nå nødvendig å dytte et halvt arbeidsledig orkester på Bjella?

Tja, nei, han klarer seg fint uten, men han klarer seg forsyne meg godt med et godt lag messig og tre også. Orkesteret knirker og svaier som en halvstor skog bak Bjella. Vi snakker om luftige blåsere her, ikke tunge strykere som stopper trekken. Det var en god idé å holde seg til messing og treblås. Det tilfører mørke og ekstra tyngde til Bjellas allerede dunkle verden, og det understreker og nesten overdriver dramaet i alle historiene om folk som ikke får det helt til.

Mørke og halloi

«Satan i unge år» har fått et ekstra lag tivoli- og hu-hei-hvor-det-går-over-fjellet-schwung. bedre enn originalen? Mnja, tja, men artig, annerledes og energisk. Perlen «Kalas» er utstyrt med litt stakkato, groovy kåbbåiorkester med små hit av James Bond-støt fra blåserekkene. «Ubrukt liv» er nok den sangen som minst finner formen. Her ender de i orkesterfella der det hele framstår mer som et innslag enn som en god idé som kan tilføre noe.

Signaturlåten «Heidersmenn» er det motsatte. Her har Erlend Skomsvoll snekret sammen en pakke som både beholder det beste fra originalen, og tilfører noe som framhever melankolien i fortellingen om han som ble sittende aleie att når mora forsvant. «Redningsmann» er en annen av disse innertierne fra bygda som i all sin forsiktighet svinger noe voldsomt, også med storbandet. På «Undergang» tilfører blåserne et nytt lag med undergang, igjen med partier av 007-støt som nesten byr på for mye patos.

For å gjøre dunkelt mørkere tar både Bjella og orkesteret et ekstra magadrag på «Ekkel fisk», der de understreker hele prosjektets finne-på-noe-utgangspunkt:

Skjermlivet mitt gjer meg alder frisk

Kjenne alt e tek te bi ein ekkel fisk

Fint og unødvendig

Det er ikke akkurat det lokale korpset og dets halvstuderte arrangør som er med skogvokter Bjella her. Orkesteret låter veldig godt, og arrangementene er kløktig laget. De smyger seg i bakgrunnen, de breier seg ut og stikker seg fram når det passer. Bjella sjøl er i jevnt god form. han er, som man sier i Idol, seg sjøl 110 prosent, og lar seg ikke affisere av å bli fotfulgt av en halv horde blåsere. Han følger orkesteret, mest følger de ham, og sammen finner de veien gjennom skauen. Albumet er en fin, om enn helt unødvendig, vandring gjennom mannens katalog med et større reisefølge.

At dette albumet ikke vil gå inn i historien som et av Bjellas beste forteller egentlig bare at de andre platene hans er veldig, veldig gode.

Helt til slutt er det som om hornmusikken til Frelsesarmeen er med når Bjella synger nydelige «Halde maska». Heller ikke den trenger et halvt orkester, men som så mye annet i livet: Å ha litt ekstra støtte og oppbakking kan være en fin ting.

Beste spor: «Satan i unge år», «Heidersmenn», «Halde maska»

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Flott oppfølger

  2. Flotte versjoner

  3. Inderlig og godt

  4. Skikkelig gode drid

  5. Hva skal vi leve av etter olja? 90-tallsnostalgi er en mulighet

  6. Rett fra rockeklubben

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikkanmeldelse
  3. Stein Torleif Bjella
  4. Musikk