Og morderen er...

ROMAN: Olga Tokarczuk knytter lenker av mord over de polske vidder med den slags stoff som nobelpriser lages av.

Publisert: Publisert:

Olga Tokarczuk er nobelprisvinner - og har skrevet en spenningsroman. Foto: Fot. £ukasz Giza

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 of 6 stars

Olga Tokarczuk: Før plogen din over de dødes knokler. Roman. 291 sider oversatt av Julia Wiedlocha. Gyldendal.

Det kan sies mye ufordelaktig om Det svenske akademiet, som bl.a. har til oppgave å dele ut nobelprisen i litteratur. Det har da også blitt gjort. Men her skal det, tvert imot, etter lesningen av Olga Tokarczuks «Før plogen din over de dødes knokler» - uten kunnskap om hvor representativ den er for forfatterskapet hennes som helhet - konstateres at Akademiet etter en årelang paralyse forårsaket av interne stridigheter og skandaler, ser ut til å ha kommet til hektene når de, noe forsinket, i 2019 tildeler henne nobelprisen for 2018 for denne boka: For den er av slikt stoff som nobelpriser godt kan gjøres av.

Les også

Vinner av Nobels litteraturpris gis ut på Stavanger-forlag

«Før plogen din over de dødes knokler» er en roman som med fryd kan leses bare som en spenningsroman fra polsk utkant på grensen til Tsjekkia, en øde utkantgrend som er fraflyttet halve året, der bare den enslige, gamle jeg-fortelleren Janina Duszejko og etpar gamle knarker – som hun kaller Duglaus og Store Fot – er de eneste fastboende. De to mennene bor i bekvem avstand fra henne, mens hun i vinterhalvåret fungerer som en slags vaktmester for resten av bebyggelsen til eierne kommer tilbake i sommerferiene sine.

Men så blir den ene gjenværende mannen myrdet i det nedsarvete huset sitt. Snart er den andre naboen også død. Og ettersom den ellers stillestående handlingen sakte graviterer til den nærmeste provinsbyens maktpersoner, som også begynner å dø under mystiske omstendigheter – muligens jaget til døde av dyr, forteller Janina løst og fast – kanskje mer løst enn fast, om sin egen person, sitt liv og menneskene i hennes nærhet.

Les også

Årets beste bøker

Det eneste menneske som på et vis står henne følelsesmessig nær, er en mye yngre mann som en dag i uka besøker henne for med hennes hjelp å fortsette et endeløst oversettelsesarbeid på den engelske multikunstneren, mystikeren, den religiøse og politiske fantasten, William Blakes (1757-1827) poesi: Teksten er pepret med tilvisninger til Blake, og de mange kapitlene som åpner med blakesitater, setter tonen for hele romanen. 

Slik utvikler «Før plogen din over de dødes knokler» seg etter hvert til å bli så mye mer enn en dvelende spenningsroman: For denne mysteriøst enkle, nesten magiske i sin realisme, fortellingen om fattigslige liv og ødslig død rommer så meget mer enn en kriminalhistorie som bare sakte åpner seg for leseren og til slutt finner sin løsning.

Den er en økologisk roman, et forsvarsskrift for dyra og alt liv som bare lever, hinsides menneskers uvettige hersker- og jaktlyst; det er en roman mot religiøst bigotteri; og det er en roman som skildrer de golde viddene mellom de manges, hele samfunns, påståtte verdier og livet som det en gang leves; en roman mot ethvert hykleri. 

Med støtte i Blake, bekreftet av egne opplevelser og en følelse av at «virkeligheten eldes», hevder hun at hver minste del av tilværelsen består av lidelse. Likevel må ytterligere lidelse legges til, for onde gjerninger må straffes, i et samfunn der «vi alle er kulturelle katolikker». På spørsmål om hun selv er religiøs, svarer hun oppklarende enkelt: «Ja, jeg er ateist.» Og sorg er selve livets grunntone, mens «skjønnhet er evolusjonens mål».

«Hver minste del av tilværelsen består nemlig av lidelse»; men om hun kan akseptere og leve videre med sine egne ondter («Helse er en usikker tilstand, og lover ingenting godt»), kan hun ikke utholde andres ondskap. Det høres kanskje alt sammen dystert ut, men siden «Før plogen din over de dødes knokler» er fortalt med Janina Duszejkos egne ord, er den også slagferdig og morsom, uten noen form for sentimentalitet. Den åpner slik:

«Jeg er kommet i den alderen og dessuten i den tilstand hvor jeg alltid burde vaske føttene mine grundig før jeg legger meg, i tilfelle ambulansen henter meg om Natten.» Som man ser, bruker polske Tokarczuk fra første ferd ortografien med en frilynt uærbødighet som vil fryde beundrere av norske Solstads skrift, i en kriminalroman med helt andre dybder og grunner enn man normalt forventer av en roman som faller innenfor denne sjangeren: rett og slett en flott roman.

Publisert: