Kvelertak beveger seg lengre vekk fra den hardeste metallen

En modig produksjon, som indikerer at Kvelertak har tenkt til å eksistere en stund til – i ny drakt.

Publisert: Publisert:

«Splid» er Stavanger-bandet Kvelertaks fjerde album – og det første med ny vokalist, Ivar Nikolaisen. Bandet eksperimenterer heftig med lydbildet, noe som fører til den mest varierte plata deres så langt. Foto: Jonathan Vivaas Kise

Grade: 5 of 6 stars

Kvelertak: «Splid» (Petroleum Records)

Kvelertaks første plate uten vokalist Erlend Hjelvik og trommeslager Kjetil Gjermundrød tilfredsstiller nok fansen til en viss grad, men den byr også på mye ukjent – og empirien viser at vi mennesker er skeptiske til det meste nytt.

Ivar Nikolaisen, kjent fra bandene Silver og The Good The Bad And The Zugly, ble i fjor tronet til ny vokalist, mens Håvard Takle Ohr steppet inn på trommer.

Resultatet av det nye blodet har (kort fortalt) blitt følgende:

  • Kvelertak har nå noen låter på engelsk.
  • Kvelertak har med seg tungvektere som gjesteartister (Scott Kelly fra Neurosis og Troy Sanders fra Mastodon).
  • Kvelertak har beveget seg lenger bort fra svartmetall-sounden (som Hjelviks stemme var med på å skape) – og mer mot popen.

De skal krediteres for å fortsette uten Hjelvik, som sto i front da debutalbumet deres «Kvelertak» lagde sjokkbølger i den norske (og for så vidt internasjonale) rock-metall-scenen med sin originale sjangermiks av metall og melodiøs hardrock.

«Splid» er den mest varierte Kvelertak-platen til nå.

Sjangerblandingen og de fengende melodiøse partiene er her ennå, men Kvelertak beveger seg lenger bort fra den hardeste metallen: I noen låter kan man faktisk høre hele teksten klokkeklart (allsang på neste konsert altså). «Crack of Doom», med Troy Sanders, minner mer om en Metallica-låt, enn en Kvelertak-låt. På «Uglas Hegemoni» synger Nikolaisen med pønkvokal. Klassisk rock har også fått større plass – i noen partier dukker begrepet «puddelrock» opp i hodet mitt. Låtene er mindre rett-i-trynet enn det som kjennetegnet de første to platene, og bandet kjører på med flere riff enn før.

Tekstene bærer preg av forandringene bandet har vært gjennom de siste årene. Tittelen er beskrivende for resten av innholdet: Konflikt, disharmoni og en dose nihilisme. Samtidig har naturen (og politikk) en tilstedeværelse:

Sei meg kossen går det med gården du drive på si?
Støtten fra staten var nok te at du kunne bli?

Det e på tide å bestemma seg
Vil du ha (frittrennande) elva eller kjøleskab?
Vil du ha hubro eller elgitar?

Fra låten «Necrosoft».

«Splid» er uvant, men etter et par lytt legger skepsisen seg.

Dette er ikke Kvelertak slik vi kjenner dem, men jeg kan ikke si noe på det musikalske håndverket:

«Splid» kicker der det skal.

Beste spor: «Necrosoft», «Delerium Tremens», «Discord».

Publisert: