Gammel hund gravet opp igjen

BOK: Trengs det virkelig nok en omkamp om politivoldsakene i Bergen?

Publisert: Publisert:

Juristene Edvard Vogt og Gunnar Nordhus sto bak rapportene om omfattende politivold i Bergen på 1970- og 80-tallet. Nå blir de kraftig imøtegått i en ny bok. Foto: Jan M. Lillebø

  • Sven Egil Omdal
    Journalist

Grade: 5 of 6 stars

Tom Kristensen, Bjarne Kvam, Per Kristian Magnus: Politivoldsaken –
Norges største forskningsskandale. 446 sider. Vigmostad & Bjørke.

Som med andre omkamper er svaret avhengig av om det opprinnelige oppgjøret gikk redelig for seg. Forfatterne av «Politivoldsaken» argumenterer ganske tungt for at så ikke var tilfelle.

Forfatterne Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam under lanseringen av «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale».

Tvert imot hevder de at hele det enorme komplekset av anklager, razziaer, ødelagte liv og karrierer, boomerangsaker og avgjørelser helt til topps i rettsvesenet (inkludert Menneskerettsdomstolen i Strasbourg), bygger på omfattende svindel. I så fall er det all grunn til å gå over sakene nok en gang, både av hensyn til rettssikkerheten og til behovet for å snakke sant om vår nære historie. Forsøkene på å diskreditere boken og forfatterne allerede før noen har rukket å lese de nesten 450 sidene, er i hvert fall ikke tillitvekkende. Denne boken lar seg nemlig ikke så lett føyse til side.

Akademisk prestisje

Det finnes knapt noen sak i etterkrigstidens Norge hvor det er investert så mye akademisk prestisje. Har forfatterne rett i at Gunnar Nordhus og Edvard Vogt gjennomførte norgeshistoriens største forskningskøpenickiade, må mange med høy akademisk og sosial status gå i seg selv, og slikt kvier man seg jo lett for.

At alt bråket som preget Bergen gjennom et par tiår skulle bygge på et bedrag, høres utrolig ut. Men det er knapt et element i politivoldsakene som ikke har et uvirkelighetens skjær over seg. Den ene hovedpersonen var uten utdanning overhode. Den andre var en filosofi- og sosiologiutdannet tidligere katolsk prest. Begge drev med tvilsom hestehandel, og her er ordet ikke brukt i overført betydning. Den ene ble til slutt dømt til lang fengselsstraff for økonomisk bedrageri, den andre ble professor, uten noen gang siden å produsere noe som kan kalles forskning.

Hvem snakket sant?

Hva er så nytt i denne boken? Hva skulle få oss til å ta opp igjen den enorme kampen om hvem som snakket sant på 1980- og 1990-tallet?

De to forfatterne, tidligere journalist, nå advokat, Bjarne Kvam og lederen av Senter for undersøkende journalistikk ved Universitetet i Bergen, Per Christian Magnus, med skrivehjelp fra Tom Kristensen, sier at deres viktigste grep er at de har undersøkt om den opprinnelige rapporten til Gunnar Nordhus og Edvard Vogt holder vann. Det er der
hunden ligger begravet, og nå har de spadd den opp.

De gjør hva journalister skal gjøre: De sjekker og dobbeltsjekker kildene, ettergår de faktiske opplysningene og kontrollregner tallene. Konklusjonen er at noe i den 12.180 sider lange rapporten «Voldskriminaliteten og dens ofre» fra 1981, er sant, men at mye ikke er det. De oppdager at Gunnar Nordhus lyver om sin tilknytning til ulike avdelinger ved Haukeland sykehus, at opplysningene om hvem som har intervjuet kildene ikke stemmer, at kildene benekter at de i det hele tatt er blitt intervjuet, at de store tallene på antall tilfeller av vold på politihuset i Bergen skyldes vilkårlig multiplikasjon av små tall, og at Gunnar Nordhus bruker falsk identitet og metoder ingen seriøs forsker ville benyttet.

De avslører feil som er for alvorlige til at de kan skyldes slurv. Hele arbeidet framstår som en bevisst og omfattende fortegning av virkeligheten. Som forskningsjuks.

Holder grunnmuren?

Rapporten fra 1981 er grunnmuren i komplekset av saker som fulgte. Svikter det der, er resten en gigantisk følgefeil. Forfatternes første påstand er at det er nettopp slik det er: Grunnmuren holder ikke.

Den neste påstanden er like alvorlig: Professor Anders Bratholm, som ble voldsforskernes fremste forsvarer, satte seg aldri skikkelig inn i rapporten. Hele hans formidable innsats for å forsvare Nordhus og Vogt, en innsats som ga ham både Fritt Ords honnør og gjorde ham til ridder av St. Olav, hviler på vaklende fundament. Er den opprinnelige rapporten falsk, og Bratholm ikke anstrengte seg nok til å avsløre falskneriet, går både hans og mange andres ære med i dragsuget. Boken er spesielt hard med Bratholm, så hard at den nærmer seg et karakterdrap på en mann som har formet en generasjon norske jurister.

Det er med andre ord alvorlige saker Kvam og Magnus befatter seg med, og det er i de innledende kapitlene slaget står. Den etterfølgende skildringen av de bergenske tilstander er så burlesk at det er vanskelig å sitte stille under lesingen, men det er i starten alt avgjøres.

Hestesakene

Når selve politivoldsakene er avsluttet, når forskerne, hvis man kan kalle Nordhus det, har vunnet, kommer hestesakene. Historien om hvordan vestlandske sosialister, kommunister og venstrefolk ble lokket til å kjøpe amerikanske travhester til vanvittige overpriser, og ble lurt som ingen strilebonde på haustmarken noensinne er blitt lurt, er fascinerende lesning.

Denne historien og beskrivelsen av voldsforskerens vei mot personlig konkurs og fengsel har åpenbart til hensikt å underbygge spørsmålet om Gunnar Nordhus noen gang var til å stole på. Hvis han var en bedrager i pengesaker, noe domstolen har slått fast at han var, hvor sikker kan man være på at han var pinlig nøyaktig som fullstendig ukvalifisert forsker?

Framstillingen svekkes noe av at forfatterne gjentatte ganger antar der de ikke kan vite, og lanserer hypoteser det ikke er mulig å sjekke. Boken hadde stått seg på en klinisk gjennomgang av det enorme faktagrunnlaget de sitter på. Den utstrakte bruken av navn på alle som på en eller annen måte engasjerte seg i saken, gir selvsagt boken en slags schadenfreude-attraksjon, men åpner også for spørsmål om noen av dem burde fått komme til orde i teksten.

Boken er et stort kolon

Uansett er det meningsløst å påstå at vi ikke trenger denne boken. Den pågående NAV-skandalen viser med all mulig tydelighet at selv de beste jurister og rikets fremste institusjoner kan ta grundig feil, og holde fast på feilen over lang tid. Det er viktig å få vite om politiet i Bergen noen ganger brukte ulovlig vold, som er alvorlig nok, eller om det fantes en helt dagligdags sadisme i byens politikorps, noe som i så fall er helt hårreisende.

På lanseringen tirsdag sa forfatterne at de tror boken vil sette punktum for politivoldsakene. Det er en pussig påstand fra noen som anklager andre for å være naive. Hele boken er jo et stort kolon: Her må det komme mer. Bør ikke Universitetet i Bergen se det som sin oppgave å undersøke om rapporten fra 1981 faktisk var forskning, eller om den var en historisk svindel?

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Demonstrasjoner over hele USA – Det hvite hus stengt

  2. – Lojale, men ikke underdanige

  3. Color Line kjører med fulle skip fra 15. juni - men for nordmenn er det en hake

  4. Klager på russebråk i Sandnes og Randaberg

  5. To til sykehus etter båtulykke i Tysvær

  6. Derfor måtte Sandnes Ulf si nei til Vegard Forren

  1. Bok
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Politivold
  5. Universitetet i Bergen