Svimlende høyder og bunnløse dyp

BOK: Når Jan Grue undersøker begrepet “funksjonshemmet”, skriver om sårbare kropper og usynlig arbeid, byr han samtidig på en skjellsettende diagnose av samtiden

En intellektuell og litterær prestasjon, skriver vår anmelder om Jan Grues nye bok.
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Jan Grue: Hvis jeg faller. 185 sider. Gyldendal.

Som barn ble ikke Jan Grue skubbet over ende. Risikoen for det ble forebygget første skoledag da moren holdt en teaterforestilling, skriver han, for å vise de andre barna “hvor lett det var for meg å falle, hun forklarte at det ikke var snilt å dytte meg hardt”. Nøkkelscenen er skildret i langessayet Jeg lever et liv som ligner deres (2018) hvor Grue, som er professor og prisbelønnet forfatter, skriver frem en selvforståelse løsrevet fra merkelappen “funksjonshemmet”.

Sårbarheten som følger med Grues medfødte muskelsykdom – og å være delvis avhengig av rullestol – ble altså tematisert allerede i forrige utgivelse: Faren for å falle ulmer mellom linjene. Men i Jeg lever et liv som ligner deres blir den virkelige utsattheten værende nettopp der, i det delvis uutsagte. Grue vil heller finne et språk for oppvekst, karriere, sitt møte med kjærligheten, som ligger utenfor legejournalenes begreper. Dermed unngikk han «visse ord» og skrev i stor grad om det allmennmenneskelige i livshistorien.

I høstens utgivelse går Grue lenger i å skildre det evigvarende arbeidet med å forebygge mulige fall: «Lenge mislikte jeg å fortelle historiene om min egen sårbarhet. Om den risikoen jeg lever med og det usynlige arbeidet jeg utfører», skriver han, og lar leseren forstå at det likevel er blitt både mulig og nødvendig.  

Så tar forfatteren oss med på en dobbelt reise. I mars 2020 befinner han, kona Ida og deres sønn seg i Berkeley. De har arbeidet hardt for å sikre seg en termin i utlandet, i sitt elskede California. Så rammer pandemien. Skal de bli eller dra? Reisen hjemover blir en ramme for den bevegelsen i språk og erkjennelse som Grue gjør gjennom knappe 200 svimlende sider essaystikk.  

Forflytningen går fra en bok hvor ordet “funksjonshemmet” knapt forekommer, til erkjennelsen av at “jeg trenger ordet funksjonshemmet nå, for å reise en annen hvelving, den som handler om motstandsarbeidet”. Et eksempel: I forrige bok fortelles det om da Ida og han var bryllypsgjester i Bordeaux. Nå føyer Grue noe mer til beretningen om å danse under stjernehimmelen. Han skriver om det sølete arbeidet som krevdes av Ida for å montere Permobilen ute på den franske landsbygda. Det er bare ett av utallige eksempler på “ubetalt arbeid, usynlig arbeid, omsorgsarbeid” som følger med livet i og rundt en kropp samfunnet er dårlig organisert for. 

Fellestrekkene Grue diskuterer på tvers av livene verdens én milliard såkalt funksjonshemmede lever, er sårbarhetserfaringen og arbeidsinnsatsen. Filosofen Ludvig Wittgensteins begrep “familielikhet” blir en nøkkel: Selv om erfaringene ikke er like, så ligner de, slik en bror kan ligne en søster. 

Slik bygger også Grue bro til erfaringer som ligger utenfor kategorien for “funksjonshemmede”. For virkningene av å leve i et samfunn hvor “samfunnborgerskap og selvrespekt” er “uløselig bundet til det å stå i jobb” – å være produktiv – rammer bredt: Mennesker som pleier foreldre og barn, eller som rammes av ulykker, må alle gjøre usynlig arbeid som ligner Grues. Hvis jeg faller blir slik sett en sylskarp analyse av arbeidslinjas skyggesider. 

Koronakrisen er også et godt motiv for å vise frem en enda bredere familielikhet. Grues familie rammes – i bokens nåtid – av det kollektive fallet pandemien er for alle: Uansett hvor godt vi planlegger, kan det uforutsigbare ramme, kaste oss ned i ukjente dyp. Det er slitsomt! Som alle andre var også Jan og Ida “slitne”. Likhet! Men også forskjell: For de “var vant med å være slitne, (...) vant med at ingenting kan tas for gitt”. Å reise på kort varsel var ei heller det samme for dem som for en familie som kan løpe til gaten hvis nødvendig. 

På én måte var vi alle i samme båt. Grue gir oss tusen grunner til at vi samtidig aldri var det. 

I Hvis jeg faller finnes et språk som er tilstrekkelig sensitivt for grenselandet mellom nødvendig og skadelig kategorisering: “Alle risikerer noe i hverdagen (...) Det er ikke annerledes for meg. Vi lever alle med risiko. Men det er annerledes for meg.” Vi inviteres til å oppdage fellesskapet i å erkjenne at vi ligner hverandre – hinsides kategoriene – i det å være avhengig av våre sårbare kropper. Samtidig rammer sårbarheten forskjellig på tvers av individer, klasser og kontinenter; dette trenger vi begreper for å beskrive. 

Det er en intellektuell og litterær prestasjon å formidle språkets dobbelthet på et så tilgjengelig vis som Grue gjør her. Pennen hans gnistrer i det ambivalente rommet, skaper slitesterk koronalitteratur og gir en rammende samfunnskritikk. Grues tekster viser hvilken verdi det har når fremragende akademikere trer ut av de smale tidsskriftene og inn i en prosa for allmennheten, men uten å dumme ned det de skriver om. 

Publisert: