Glade jul

BOK: Bragepris-nominert roman i krysningen mellom H. C. Andersen, Dickens, Lindgren og juleevangeliet.

Ingvild H. Rishøi fikk i 2014 ble hun Brageprisen for «Vinternoveller».
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Ingvild H. Rishøi: «Stargate. En julefortelling». Roman. 144 sider. Gyldendal.

Det nærmer seg jul på Tøyen der det er tett med folk og langt mellom de velstående, men desto kortere mellom de barmhjertige samaritaner.

Faren i huset har mistet enda en jobb, så søstrene Ronja på ti og Melissa på 16 inntar sin daglige Havrefras med melk, sukker og fatning, mens de innstiller seg på nok en jul uten presanger og juletre. De er sterke, men sårbare, og har bokstavelig talt vært ute en vinternatt før.

Gjennom skolens sympatiske vaktmester, som også er «Balkans mest melankolske mann», lykkes det jeg-fortelleren Ronja å skaffe ny jobb til faren. Når hun dessuten har for vane å gi bort matpakken til Tøyens eneste ekorn, og vaktmesteren deretter deler matpakken sin med henne, er det så rørende både snekker- og skomaker-andersensk tilforlatelig, at man blir varm om hjerterøttene.

Men sånn kommer det ikke til å fortsette, tenker Melissa, og det får hun jo rett i.

Søstrene har vært gjennom det før, de ser tegnene og signalene og vet hva det går i. Faren, som ellers virker som en fin fyr, er depressivt anlagt. Stundom forvandles han til en sånn pappa som ikke stiller på Luciadagen fordi han har nok med sitt eget mørke, og tilbringer mer tid på puben Stargate enn hjemme.

Når han slik mister juletrejobben også, er det døtrene som må berge julen med å selge trær, nek og pyntegrønt til folk som elsker fortellingen om piken med fyrstikkene og som liker å hjelpe tynne barn i jula».

Innimellom trøster Ronja seg med gode minner om «lykkedager», men mye av dette er jo hjerteskjærende og nitrist, for eksempel når Ronja blir febersyk og oppsøker fyllereiret der faren er for å be om saft og paracet, eller når hun virrer desorientert og dårlig kledd rundt i Tøyen-gatene. Hun vil ikke håpe, men kan ikke la være, og det hun håper er at noen knuser hele Stargate og stenger alle ølkranene i verden.

Det er sju år siden Ingvild H. Rishøi (f. 1978) utga den fabelaktige «Vinternoveller». Nå har hun skrevet enda en stramt komponert, poetisk og reflektert, klok og innsiktsfull fortelling, dels inspirert av H. C. Andersen, Dickens og Lindgren, dels med gjenkjennelige elementer fra juleevangeliet i Lukas kapittel 2, vers 1-20.

«Stargate» er på sett og vis en typisk julefortelling, men den er også beretningen om et personlig drama og en eksistensiell krise, og en samtidsdiagnose med innslag av samfunnskritikk, som når Melissa et sted erkjenner at alle er slaver av kapitalismen: Det er det som er problemet med absolutt alt, eller når faren sier at det er nytteløst å kjempe, for «the fight is fixed».

I «Stargate» er det vaktmesteren, gamle Aronsen og gårdsgutten Alfred (!) som er de tre vise menn som liksom mildt omsorgsfullt dytter hovedpersonene i riktig retning.

Her er også Josef og Maria i form av Tommy og «dama», som er gravid, og landshøvding Kvirinius, eller en Ebenezer Scrooge, for den del, i den kjølige arbeidsgiver Eriksen, som kjører rundt i kabriolet midtvinters.

Og her er stjernen som viser vei. Men i bakgrunnen spøker den evige fortapelse i form av politi og barnevern.

«Stargate» er skrevet med alvor og empati, omsorg og humor, og utmerker seg ved forfatterens unike språk og fremstillingsevne. Mye av informasjonen leseren får, gis i en rik undertekst, antydningsvis og mellom linjene, og i dialoger og replikker.

Hver setning har vekt og mening, miljøet er presist og troverdig skildret, personene, fra unge Ronja til gamle Aronsen, er tydelig og sammensatt portrettert, det hele er nær sagt overlegent bra og bekrefter den kvaliteten som Rishøi har demonstrert i tidligere utgivelser. Samtidig er fortellingen heller ikke uten håp, som jo er det julen dreier seg om.

«Stargate» er nominert til årets Bragepris.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse