Øremassasjens yppersteprest

Det er bare på legge seg i massasjestolen, så fikser Ed Sheeran resten.

Det har skjedd mye i livet til Ed Sheeran siden sist, noe som har resultert i en helt udramatisk plate.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Ed Sheeran: «=(Equals)» (Warner)

Så var vi her igjen, altså, med ørene fulle av musikk det ikke er noe som helst i veien med – men som det heller ikke er så mye med – signert en av de virkelig store kanonene.

Sånne strømlinjeforma produksjoner, album med en viss livstrøtthet kombinert med sporadiske tegn til kreativitet, dem er det ganske mange av. Ed Sheeran er disse folkenes yppersteprest. Sykt populær, ekstremt mye spilt og det finnes ingen grunn i verden til å mislike fyren. Men finnes det noen grunn til å elske ham?

Nei. Eller tja. Det er vel hele mannen, og dette albumet, oppsummert.

Tja.

Massasje

Mannen fra Suffolk, som nå er 30, har brukt ti år på å gi ut fire album som heter pluss, minus, delt på og er lik, skrevet med tegn. +, – og så videre. Vi har nå kommet til en slags konklusjon på dette elleville opplegget, altså albumet «=» («Equals»). Kult, sant’kje?

Man kan formelig kjenne skuldertrekket komme helt fra starten. Ja, jo, det er fin popmusikk dette. Det sklir så greit atte, og det er helt i orden og greit nok. Men har du noe mer å bjuda på, Eddi, eller er det bare massasje?

Tja, det er mest massasje. Han synger jo fint, han gjør det. Både han og hans armé av låtskrivere og produsenter kan faget sitt. Det vet hvordan man lager radiovennlige ballader, litt mer fyrige saker, noe som lener seg litt mot noe som vagt kan ligne hiphop og alt annet som selger.

Det er jo en slags kunst det også. «The Joker and the Queen» er en fin liten ballade med strykere. Helt ok, kanskje litt mer.

Mellomgodfølelsen

Han synger om, du gjettet det, følelser. Han synger ikke nødvendigvis så følsomt, heller litt tilgjort, men dette handler altså om de store tingene. Vi har hørt livet bli formulert med atskillig mer finesse og på langt mer kreative måter andre steder. «First times», for eksempel, er en middels god åpning av allerede vidåpne dører.

Det er ikke det at de ikke prøver å mikse det opp litt. 90-tallets tvilsomme sider kommer fram i den nokså elektriske «Collide». Sheeran bretter opp buksebeinet, men trør ikke lenger uti enn at han er pop-tørr fra kneet og opp.

Den metoden bruker han flere steder. Et dansesteg til siden følges opp av to trinn inn igjen mot midten. Skomakeren blir stort sett ved sin lest. Igjen, det er helt ok, men det får ikke akkurat blodet til å bruse dette her.

Sheeran har forresten truet med å ta steget helt ut og lage en metal-plate, noe vi ser fram til med skrekkblandet frykt.

Biter ikke

Det store bildet er at Ed Sheeran, kanskje ikke så overraskende, er helt ok, men litt kjedelig. Han er flink, men ikke vågal. Solid, men ikke en som oppsøker så mye nytt terreng. Ed Sheeran er trygg, på godt og vondt.

Jeg har ingen problemer med verken Ed Sheeran eller alle dem som liker musikken hans. At han, i likhet med mange andre, låter mer og mer som en forretningsmann er også helt i orden.

Det kan imidlertid være greit å minne om at det finnes skarpere saker der ute, ting som biter, klorer og freser litt mer. Hvis du er interessert i mer enn massasje, altså. Hvis ikke, er Ed Sheeran din mann, og «=» et ok album.

Beste spor: «The Joker and the Queen».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Tredje sterke album på rad

  2. Lysende fra Eriks­moen og Harmonien

  3. Adele er den ubestridte dronningen på feltet

  4. Glissen drømmepop som gjerne kunne revet mer i hjertet

  5. – Jeg skjønner hvorfor færøyske Joe & the Shitboys er blitt som de er blitt

  6. Irriterende gode greier

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikkanmeldelse
  3. Musikk
  4. Ed Sheeran