Fantas­tisk Hopkins i hjerte­skjærende demens-film

«The Father» gir et skremmende innblikk i hvordan det muligens arter seg å bli dement, sett fra pasientens side.

Både Olivia Colman og Anthony Hopkins spiller strålende i «The Father», som sistnevnte vant en velfortjent Oscar-statuett for. Foto: SEAN GLEASON

  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

The Father

Skuespillere: Anthony Hopkins, Olivia Colman. Sjanger: Drama. Regi: Florian Zeller. Nasjonalitet: England. Aldersgrense: 9 år.

Grade: 6 out of 6

Hvordan oppleves det egentlig å miste kontrollen over sitt eget liv, tanker og virkelighetsoppfatning? Det kan godt hende det ligner den marerittaktige skildringen regissør Florian Zeller leverer i denne usedvanlig sterke filmatiseringen av sitt teaterstykke med samme navn fra 2014.

Hovedpersonen er Anthony (Hopkins), en mann i begynnelsen av 80-årene, som bor alene i en smakfullt innredet leilighet i en rolig gate i London. Han framstår som en hyggelig og omgjengelig mann, som nyter god musikk, drikker te og klunker litt på pianoet. Men datteren Anne (Colman) vet også at det gode humøret fort kan snu, noe som blant annet har jaget flere hjemmehjelper på dør. For Anthony forstår ikke selv at han trenger hjelp i hverdagen. Og snart skal datteren flytte til Paris sammen med en ny mann hun har møtt, og da henger plutselig sykehjem-trusselen i lufta.

Gjenkjennelig

Alle som har vært pårørende til en eldre person som har begynt å svekkes, kan finne noe å kjenne seg igjen i her. Zeller skaper en nydelig balanse, hvor det ikke bare er trist, men hvor far og datter også har fine stunder sammen. Hun ser sjarmen i farens mindre rasjonelle innfall, men det alvorlige bakteppet ligger der jo i all sin gru.

Både Colman og Hopkins spiller strålende, og små rykninger i ansiktsmusklene kan fortelle mer enn hundre ord om hvordan de begge sliter med å finne veien igjennom en uholdbar situasjon.

Man kan stusse litt på at en omsorgsfull og kjærlig datter skulle ville flytte langt bort fra sin syke, gamle far. Men her har vi å gjøre med en upålitelig fortellerstemme, som stadig får oss til å lure på hva som er den ekte virkeligheten.

Forvirrende og marerittaktig

Hele historien fortelles fragmentert, hopper fram og tilbake i tid, og mellom to leiligheter som til forveksling ligner hverandre. Tidlig i filmen dukker også et ukjent par opp og hevder at de er Anthonys datter og svigersønn, men han har aldri sett noen av dem før. Zeller kaster seeren ut i en surrealistisk og forvirrende fortelling, og formidler på den måten effektivt hvordan verden oppleves for den demente. Det er marerittaktig og dagligdags på samme tid, og det er kanskje det som gjør det hele så skremmende.

Man skal være ganske kald for ikke å kjenne tårene presse på når hovedpersonen opplever omgivelsene på sitt mest truende og forvirrende. Og vissheten om at det bare går én vei derfra er hjerteskjærende. Hopkins er ganske enkelt fantastisk i rollen, som han fikk en velfortjent Oscar for. I fjor brukte regissør Natalie Erika James elementer fra skrekkfilmens verden for å skildre en kvinnes demens i «Relic». «The Father» er et godt eksempel på at man ikke trenger å bruke virkemidler som dette for å lage en skremmende film. Virkeligheten kan være mer enn skummel nok.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Koselig og forutsigbar alenefar-film

  2. Bra britisk spiondrama frå Den kalde krigen

  3. Varmt om livet før døden

  4. Masse å le av med Mann (50)

  5. Ny tv-serie om sex og samtykke. – Sjå denne, skriver vår anmelder

  6. Familiefaren fikk Parkinson - og laget en nydelig film om det

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Filmanmeldelse
  3. Anmeldelse