Adresse Colombia

Publisert: Publisert:

hylland.jpg

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

Mens Wikipedia lister opp hele 42 sakprosatitler som Thomas Hylland Eriksen (f. 1962), professor i sosialantropologi ved UiO og aktiv samfunnsdebattant, sto bak i perioden 1988-2012, nevnes bare en roman, "Siste dagers heldige" (1999). Slik sett er høstens bok noe å bite merke i. For andre gang velger han fiksjonsformen.

Deler av teksten må kunne kalles en latinamerikansk road movie. For her veksler synsvinkelen mellom to svært ulike skikkelser, bosatt i forskjellige bydeler i Bogotá, som brått føres sammen, bryter opp fra hverdagen sin, setter seg i en gammel bil, forfølger hver sin drøm og kjører den kronglete, tidkrevende vegen fra den colombianske hovedstaden til den karibiske havnebyen Barranquilla.

Ved å brette ut bakgrunnen til den 13-årige fattiggutten Pablo og den gifte, desillusjonerte universitetsprofessoren og tobarnsfaren Simón Arriba de las Casas får fortelleren på pedagogisk vis, gjerne gjennom essayistiske mini-foredrag, sagt mye om sosiale forskjeller, kulturelle særdrag og ulike livserfaringer, historie, politikk og geografi, skremmende traumer og vakre dagdrømmer, onde og gode gjerninger – altså mye av det som uavlatelig vil måtte komme til syne når man fordyper seg i et etnisk sammensatt, klassedelt Langtvekkistan av typen Colombia.Dessverre kjennes det som om deler av stoffet formidles på autopilot. Volden mot barn, voksen alkoholisme, faren for å bli gravid eller narkoman i ung alder, ekte søskenkjærlighet, leden ved et fallert ekteskap, fintene mot dumme, uinteresserte studenter og akademisk motetenkning, sutringen over elendig lønn for universitetsansatte, møtet med skumle kidnappere og idealistiske, kristne hjelpearbeidere, kritikken av Farc-geriljaen, litterære og musikalske allusjoner – ingenting av dette bringer ny innsikt eller overrumpler leseren.

Dessuten virker deler av historien både urealistisk og omstendelig, språket er tidvis både klisjéaktig og klønet, og slutten på soga blir for daff.

Men jeg flirte av Simón i den solstadske rollen som Elias Rukla, og har ingen vansker med å se at de stadige referansene til lukt og smak prøver å tilføre teksten en viss sanselighet.

Ellers burde forlaget på bokomslaget, i vaskeseddelen eller på annet vis ha opplyst om at dette romanprosjektet er støttet av Digni, en paraplyorganisasjon for 19 norske kirkesamfunn og misjonsorganer. Når forfatteren har fått dekket oppholdet i Bogotá av penger Digni har mottatt fra den norske stat, og teksten hans roser arbeidet til evangeliske kristne i storbyslummen, er dette naturligvis ikke uttrykk for korrupsjon eller logring for verdier han ellers ikke ville ha vedkjent seg. Det må være fullt legitimt å forkynne at det er bedre med Jesus enn Marx.

Men noe prinsipielt problematisk må det da være å ta på seg et skriveoppdrag finansiert av krefter som tar avstand fra kvinnelige prester og homofile – selv om giveren i denne sammenhengen ikke har stilt urimelige krav ved tildelingen av støtten?

Publisert:

Les også

  1. B for Birgitte

  2. Tiden er en bølle

  3. Krønike med substans

  4. Et pust i sivet

  5. Kunsten og døden

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse