Mørket under hattene

En usedvanlig rik og flott installasjonsutstilling, skriver Trond Borgen begeistret om Laila Kongevold på Hå gamle prestegard.

Laila Kongevold, «Bindinger - SOS. 50.Df4 h6. Kapittel 3 - Brave new world,» detalj.
Grade: 6 out of 6
  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
  • Hå gamle prestegard:
  • Laila Kongevold, installasjon.
  • T.o.m. 28. mai

«Under hattene hersket et fullstendig mørke,» siterer Laila Kongevold fra Jules Vernes roman En reise til jordens indre i sin helt usedvanlig rike og flotte installasjonsutstilling på Hå. Verne skriver om merkverdige trær, som i virkeligheten er en skog av kjempechampignons. Det er en god innfallsvinkel om du vil knekke noen av kodene i denne installasjonen, for her dreier det seg om at ting endrer karakter og mening, at nærmere ettersyn viser noe annet enn det du kanskje trodde, og at mørket under hattene er et godt sted for å tenke nye tanker.

Rebusløp

Jeg kommer inn i utstillingsrommet, og min første tanke er rebusløp. Kongevold leder meg gjennom ni kapitler, som i en bok, og de litterære referansene er mange – fra Bibelen til reglement for gymnastikk og bajonettfekting. Mysteriet finnes allerede i utstillingstittelen, «Bindinger – SOS/50.Df4 h6.» En nødmelding og et dronningoffer fra sjakkspillet; et varsel om at det nærmer seg slutten og at redning kan bli vanskelig. Noe, mye, står på spill, kanskje hele vår sivilisasjon; kan religionen, naturvitenskapen eller litteraturen redde oss? Eller er det kunsten selv som kan spille den rollen?

Flere omtaler fra Borgen:

Les også

En fantastisk verden av sterke farger

Det åpner seg en fantastisk verden av sterke farger og underlige former, skriver kunstkritiker Trond Borgen om…
Les også

Kunst fra voldens skygge

Kunst fra El Salvador - mellom estetikk og politikk.
Les også

Ruinene av det samfunn vi lever i

Eli Gladers kunst er aktuell nettopp nå, når vi er i ferd med å innse at veksten ikke lenger kan strekke seg helt inn i…
Les også

Utstilling som henger i løse luften

Her er en utstilling som i og for seg er fin og interessant, men som henger helt i løse luften.

De ni kapitlene er organisert som sirlige stasjoner i vår forståelse av kultur og sivilisasjon. Én er presist avgrenset av lysrør; i en annen er en kombinasjon av bøker og besynderlige objekter stilt ut på en sokkel, som en lags rekonstruksjon av fortiden, i et museum; ett sted brytes lyset i prismer plassert på golvet; loftet er fylt med en merkelig lukt som viser seg å være bøketjære – alle sansene berøres og aktiveres i denne utstillingen. Det er som å gå på oppdagerferd i deg selv, ditt eget sanseapparat, og i din egen historie.

Intuitivt

Kongevold arbeider intuitivt. Hun har med seg et arsenal av objekter og idéer, og installasjonen tilpasses rommets helhet og hver dels egen karakter. Det er ytterst sjelden jeg ser så gjennomført installasjonskunst som dette, på et så høyt nivå. For det er ikke minst den sikre presisjonen som imponerer meg her, monteringen av alle de ulike elementene til en helhet som både forteller og skjuler én stor historie, og mange små. Slik skaper hun slående og svært fokuserte del-installasjoner, og slik former hun en helhet som ikke fullt ut lar seg avkode.

Det er ikke minst denne siste resten av uforklarthet – av det uforklarlige – som appellerer til meg her. Kongevold holder alltid noe tilbake, hun skaper et rom for undring og ettertanke. Det er dette Øystein Hauge uttrykker så presist i en katalogtekst: «Dette velger jeg å kalle Kongevolds metode: Nøkkelen mangler til bildets gåte slik den mangler til skriften fra forsvunne folkeslag som har gått under i historien.»

Laila Kongevold, «Bindinger - SOS. 50.Df4 h6. Kapittel 3 - Agony in the garden,» detalj.

Gåtefullt

Dette gåtefulle er ofte formet som en prekær balanse, som noe som lett kan bryte sammen, eller kanskje allerede har gjort det – som i den delen hun kaller «Kapittel 3, Agony in the garden,» hvor porselensmasse er kastet mot veggen og nå framstår som restene av en størknet eksplosjon, et utbrudd som har etterlatt seg et par levninger fra vår sivilisasjon: et jesusbilde, en glatt keramikkform, som en slags abstrakt dødsmaske, forlatt på et bord.

Når hun stiller ut i en tidligere prestegård, i en del av landet som har vært sterkt preget av bedehusmiljøet, er det som om hun peker på denne religiøse dimensjonen og former den til noe som ikke helt lar seg rekonstruere i kulturhistorien, noe som er i ferd med å unnslippe akkurat når vi tror vi har grepet det. En rest av mørket under hattene er fortsatt der.

Kongevold er en samler, og hun stiller ut sine funn og sine bearbeidelser i form av egenproduserte former, biter av en historie som ikke lenger kan fortelles enkelt og ukomplisert, selv ikke ved hjelp av diverse fotografier, brev, bøker og andre skrifter som finnes her. Det er som om hun sier: fortiden har brutt sammen, men den danner likevel utgangspunktet for framtiden, vår egen. Spørsmålet er bare hva som skjer når vi er kommet så langt at dronningen er ofret.

Les også:

Publisert: