– Et slags Game of Thrones på et skittent, grønt filt-teppe

Testosteronet er skrudd opp til elleve når teateret spiller Harold Pinters «Hjemkomsten».

Publisert: Publisert:

– Finnes det noe morsommere enn å se brautne menn som ikke vil erkjenne sin egen svakhet? Det er patetisk. De breier seg og skryter, sitter på bar og skryter av gamle meritter. Man kan kjenne seg litt igjen i det. I dette stykket får vi se både det komiske, triste og dramatiske i en sånn setting, sier Peter Næss.

Han er regissør på «Hjemkomsten» som Rogaland Teater snart har premiere på. I «Hjemkomsten» møter vi en familie bestående av kun menn. Patriarken Max, slakter på alle vis, har tre sønner. En er hallik, en er bokser, den tredje har gjort suksess i Amerika. Maskuliniteten er skrudd opp til elleve. Max kuer og holder sine sønner nede etter beste evne, og han har definitivt evner i den retningen. Max har familietronen på lånt tid. Hans tid er nok over, men ikke uten kamp.

Max (Even Stormoen) gir sønnen Joey (Gorm Grømer) en rett i solar plexus når han ikke gjør som faren sier. Det er langt fra det eneste svingslaget som deles ut i «Hjemkomsten». Foto: Fredrik Refvem

Even Stormoen, Espen Reboli Bjerke, Espen Hana, Gorm Grømer, Øystein Martinsen og Yngvild Støen Grotmol spiller i «Hjemkomsten». Foto: Fredrik Refvem

Det går relativt hardt for seg hos denne gjengen. Det foregår en slags borgerkrig i heimen, og her tas det ingen fanger. Enten skyter man, eller så blir man skutt. Max har skapt et hardt miljø med maktkamp, et forholdsvis profant språk og et testosteronnivå som ingen fastlege ville anbefalt.

Her tennes det ingen stearinlys.

Les også

Tønes helt uten Tønes

Smeller det?

En natt kommer Teddy, suksess-sønnen fra Amerika, hjem til resten av testosteron-banden. Han har med seg sin kone Ruth, et vakkert eksemplar, som ingen av de andre har hørt om.

I likhet med mange andre Pinter-stykker foregår handlingen i hverdagen hjemme hos vanlige folk. Men man merker at det er noe som ikke stemmer her. Den knallharde gutta boys-tonen går blant annet ut over kvinner, en art som ikke har vært i huset til Max siden kona døde. Det ligger definitivt noe og ulmer under overflaten. Noe har skjedd, og kanskje er bannskapen, kjønnsordene og all brusingen med fjær bare en måte å unngå det vonde på.

Bomber fra barndom og oppvekst ligger med luntene ute. Det eneste som mangler er en gnist.

Inn i dette sprengstofflageret kommer altså Ruth.

Boom!

Pintersk

Litt om Harold Pinter: Hvis du er av de tittgjengde i teateret, vil Harold Pinter et navn som framkaller voldsom nikking og åtgaum. Han var opprinnelig skuespiller, men det er hans noen-og-30 skuespill og filmmanus som gjorde ham kjent. I teaterkretser er «pintersk» et etablert adjektiv, en betegnelse på et språk og en stil. Man snakker om pintersk humor, pintersk sannhet, pintersk presisjon og så videre.

Even Stormoen skjeller ut alt og alle i «Hjemkomsten». Foto: Fredrik Refvem

Forfatter og Pinter-oversetter Einar Økland ble en gang spurt om humoren hos Harold Pinter. Han svarte slik:

«Humor er ei mottakarsak. Det skulle yrkeskomikarane visst, desse overgriparane som plagar deg for å få fram ein lått, mens dei flirer: Å, du likar det nok! Pinter er alvorleg og triviell. Nærast udramatisk og utan psykologisk ærend. Han pressar ingen til å le. Den som likevel oppdagar noko absurd hos Pinter, smiler helst inni seg. Men ikkje oppgitt eller tragisk. For sjølv om også dette smilet er absurd, kjennest det frigjerande å vere sin eigen komikar».

Krigen på hjemmebane

Pinter regnes som en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike engelskspråklig dramatikere. Han var også en særdeles ivrig samfunnsdebattant og engasjerte seg blant annet i antiapartheid-bevegelsen og støttet opposisjonelle i Tyrkia. Han la en alen til sin refserstatus da han mottok Nobelprisen i litteratur 2005. I sitt takkeforedrag sablet han ned amerikanske og britiske myndigheter for invasjonen av Irak og det han mente var fødselshjelp til høyreorienterte diktatur.

I «Hjemkomsten» er det krigen på hjemmebane som er tema. Maktkampen mellom far og sønner, og nyankomne Ruth, blir et heftig oppgjør.

– Det er et slags «Game of Thrones» på et skittent, grønt filt-teppe. Det går voldsomt for seg, språket er rått, omgivelsene brutale og maskuliniteten er nesten komisk. Så kommer altså Ruth ridende inn i en by av cowboyer. A Stranger Comes to Town. Da skjer det saker og ting, sier Petter Næss.

Publisert: