Poengløst forstadsmareritt

Et ungt par går på visning i et mistenkelig uniformt nabolag, og finner ikke veien ut igjen i «Vivarium». Det er spennende en stund, men holder ikke i mål.

Publisert: Publisert:

Et ungt par blir fanget i et mystisk hus, hvor de må ta seg av en underlig baby.

  • Kine Hult
    Journalist

Vivarium

Skuespillere: Jesse Eisenberg, Imogen Poots, Jonathan Aris. Sjanger: Skrekkfilm / Sci-Fi / Thriller. Regi: Lorcan Finnegan. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 15 år. Produksjonsår: 2019.

Grade: 3 of 6 stars

Noen ganger blir man presentert for et spennende og interessant premiss, for så å ende opp med å føle seg snytt. Litt sånn er det med thrilleren «Vivarium». Det kan virke som om man har begynt med en god idé, men ikke klart å utvikle den ferdig, slik at publikum selv må prøve å forestille seg hva som egentlig har skjedd. Sånt kan fungere veldig bra når alt klaffer, men det gjør det altså ikke her.

Hovedpersonene er det unge paret Gemma (Imogen Poots) og Tom (Jesse Eisenberg). De er i etableringsfasen og vurderer å kjøpe sitt første hjem. Det leder dem inn i lokalene til en utrolig merkelig eiendomsmegler. Han framstår som en slags feilprogrammert, menneskelignende robot, av den typen alle normale mennesker ville holdt seg langt unna. Men i denne historien blir Emma og Tom med ham for å se på et hus på et for dem ukjent sted. Det ser ut som en arkitekttegning fra et totalitært samfunn, og det er ingen mennesker eller biler å se noe sted. Alle husene er klin like, sånn at man typisk ville gått seg vill der. Og det er akkurat det som skjer. Megleren fordufter, og Tom og Gemma finner ikke veien ut. Alle veier leder tilbake til huset megleren har vist dem, og de ser seg nødt til å overnatte der. Så dukker en baby opp i en pappeske på trappa, med en melding om at de vil bli satt fri hvis de tar seg av ham. Babyen vokser unaturlig raskt, og er åpenbart ikke helt menneskelig, litt i samme stil som eiendomsmegleren.

Resten av filmen går stort sett med til å se hvordan det stakkars paret takler dette. De holdes fanget i en mareritt-aktig virkelighet, hvor alt til slutt framstår som meningsløst og innholdsløst. Det som startet ganske spennende, faller snart ned i en monoton håpløshet, uten noen virkelig progresjon.

Kanskje prøver regissør Lorcan Finnegan på denne måten å kritisere middelklassens konforme forstadsliv. Kanskje vil han si noe om ensomhet, kanskje noe om hva det vil si å være en familie. Dessverre lykkes han ikke helt med noen av delene. I stedet ender han opp med en halvkvedet vise som bare er deprimerende og grå.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. 27 bilførere fikk fartsbot ved skole i Sandnes

  2. Kvinne skadet i arbeidsulykke i Sandnes

  3. Stupebrett i Stavanger ble fjernet umiddelbart etter dybdemåling

  4. Må ta ned solcellepanelene på Eiganes

  5. Utbrytere kan avgjøre thrilleravstemning om bioteknologiloven

  6. Gjestene strømmer til fra hele verden. Noen hater ham intenst for nettopp det

  1. Filmanmeldelse
  2. Anmeldelse